Den stridbare, nypensjonerte professor Arnulf Kolstad nektes enhver form for akademisk tilknytning til NTNU, og har søkt om opptak som student for å beholde en NTNU-epost. Hva er det ved fyren som gjør ham fortjent til en slik behandling?
Arnulf Kolstad gikk av med pensjon da han fylte 70 år i fjor. Fram til da var han ansatt ved Institutt for psykologi. I likhet med mange professorer i 70-årene, ønsker han å benytte seg av emeritus-statusen. Han fikk avslag. Med hvilken begrunnelse?
Let, og du skal bli vis, heter et ordtak. UA har boret i saken. Etter fem artikler – så langt – er vi imidlertid bare marginalt klokere. «Her er det foretatt en avveining mellom tjenestemannens behov og tjenestens tarv», er daværende SVT-dekan Jan Morten Dyrstads svar. For sikkerhets skyld gjentok han dette svaret fire ganger gjennom vårt intervju med ham.
Å nektes status som emeritus innebærer i praksis full, akademisk ekskommunikasjon. Ikke bare mister man tilgang på kontorplass og telefon ved sin tidligere akademiske morinstitusjon: Man får heller ikke beholde sin epostadresse tilknyttet universitetet. Dermed mister man sin korrespondanse med kolleger i inn- og utland. Det mest alvorlige er likevel at det i praksis blir umulig å fortsette å publisere vitenskapelig uten noen form for tilknytning til sitt gamle universitet.
At NTNU ikke ønsker å forplikte seg til å opprettholde kontorplass og tilhørende fasiliteter for professorer fra de har passert aldersgrensen og så lenge de måtte ønske, er forståelig. Men at man samtidig gjør det umulig for dem som måtte ønske å fortsette sitt vitenskapelige virke, er ikke til å begripe.
Særlig problematisk blir det når man ikke er i stand til å gi en ordentlig begrunnelse.
Kolstad har vært professor ved NTNU i 25 år. Han er fortsatt aktiv på publiseringsfronten. Det fins professorkolleger ved NTNU som har fått beholde emeritus-statusen til de er 80, altså ti år eldre. En av dem er Ivar A. Bjørgen, som fyller 79 år i høst. Han har fortsatt sitt virke ved Psykologisk institutt ved NTNU, oppsatt med eget telefonnummer og epostadresse.
Hvorfor denne forskjellsbehandlingen?
Vi vet at Kolstad har vært involvert i langvarige personkonflikter ved sitt gamle institutt, og at forrige dekan Dyrstad og han har hatt et meget dårlig forhold til hverandre. Er disse personkontroversene forklaringen? Eller er det noe vi ikke vet.
Dyrstads etterfølger som dekan ved SVT, Marit Reitan, opprettholder vedtaket. Heller ikke hun er villig til å by på noen fyllestgjørende begrunnelse. Dermed blir vi stående igjen med det vi vet – at en del sentrale personer ved fakultetet, som tidligere instituttleder og tidligere dekan, har sine horn i siden til den stridbare professoren.
Om dette blir stående som forklaring, er det dårlig nytt for ytringsfrihetens kår ved NTNU. Mens for eksempel Universitetet i Bergen rutinemessig tilbyr kontorplass, epost og tilhørende herligheter for alle pensjonerte professorer som måtte ønske seg det, sitter man igjen med inntrykket at ved NTNU er det trynefaktoren som avgjør om man skal begunstiges med emeritus-status.
