- Dere har ganske friske diskusjoner i dette styret? Vi er ikke så vant til det, sa gjestende universitetsledere, med prøvende smil rundt munnen. Det var i lunsjen. Etter pausen brakte det løs.
Gunnar Bovim, Nils Kristian Nakstad og Aksel Tjora under torsdagens styremøte. KRISTOFFER FURBERG
Redaktør i Universitetsavisa, Tore Oksholen.KRISTOFFER FURBERG
Værnes, torsdag, kl 13:17: - Hva faen er dette, sier Aksel Tjora, og hytter med en papirlefse mot bordet hvor rektor Gunnar Bovim og økonomidirektør Frank Arntsen sitter. Deretter river han den i to.
Det var dags for NTNU-styrets siste møte før sommerferien, agendaen lang som et ondt år. Møtet begynte 11 presis. Møteleder Nils Kristian Nakstad hadde så vidt rukket å si velkommen innen en resolutt Sigrid Rønneberg, representant for de midlertidige, holdt opp møteplanen og spurte om man seriøst trodde den var gjennomførbar. Ingen tvilte på at spørsmålet var retorisk ment. Etter en runde med rydding og innstramning kunne møtet begynne.
Litt senere gnistret Siri Arnesen, representant for studentene, til. Også hun holdt i en rapport, den om likestilling og mangfold. «At voksne kvinner omtales som jenter får meg til å se rødt,» sa, eller snarere tordnet, Arnesen. Ved veggen tok organisasjonsdirektør Ida Munkeby straks en puddel. - Nei, dette er helt håpløst, sa Munkeby. Ingen sa henne i mot.
Ved motsatt vegg av styrebordet satt to gjester fra et universitet lenger sør i landet, en påtroppende rektor og en administrativ leder. De var på besøk for å lære av hvordan landets største universitet gjør det når de holdt styremøte. Ved lunsj en times tid tidligere, satt vi sammen, og det var da de uttrykte en viss undring over den smått friske tonen debatten holdt. Gjestene spurte om det var vanlig. De fikk til svar fra flere rundt bordet om at, ja da, dette var ikke noe spesielt, tonen var vel nærmest litt tam.
Første punkt etter lunsj var EY-rapporten, som styremedlem Tjora grep fatt i med begge hender. Da han lot papirbitene drysse nedover bordplaten forsøkte jeg å fange gjestenes blikk, tyde ansiktsuttrykkene deres. Er det sånn det er?
Undertegnede har sittet ringside ved en del styremøter opp gjennom årene. Dette er første gangen et styremedlem går til fysisk angrep på utdelte styredokumenter. Men det er ikke første gangen det går en kule varmt over styrebordet. Antakelig er det bra. For, som Tjoras styrekollega Kristin Melum Eide formulerte det en stund senere: Det er menneskeskjebner vi råder over her, når vi fatter vedtak får det betydning for folks liv. Det skader ikke om vi gjør mer for å ta det inn over oss, mente hun.
Når Styret sier nei til Rektors ønske om å straffe instituttledere på pungen om de ikke oppnår ønskede resultater, får det betydning for noen menneskers liv. Når verken styre eller ledelse greier å forhindre at andelen midlertidig ansatte stiger, kan dette også få en konkret betydning – enda noen flere NTNU-ansatte må se langt etter yrkesmessig forutsigbarhet.
Jeg telte antall ganger Tim Torvatn brukte ordet «alvorlig» under sitt innlegg, som handlet om rapporten styrekollega Tjora nettopp hadde revet i stykker. Jeg kom til fem. Det er godt mulig Torvatn til slutt kjente at han fikk fram budskapet sitt godt nok. Sikker er jeg ikke. Sikkert er det at han avsluttet med en resignert kommentar om at «skaden allerede har skjedd.»
Det hvilte noe ampert over torsdagens styremøte. Tonen var gemyttlig nok, men gemyttligheten opplevdes tidvis noe forsert. Da økonomidirektør Arntsen, som, var ansvarlig for nevnte rapport, straks etter ble bedt om å klargjøre noe i forbindelse med neste punkt på dagsordenen, innledet han med et hørbart sukk og kommentaren «Jeg må hente meg inn litt.»
Da hadde fungerende møteleder Nils Kristian Nakstad prøvd seg med en forsvarstale for EY-rapporten med å vise til at den må ha vært skrevet av «presumptivt intelligente mennesker» mens Bovim fikk sagt at verken han eller noen ved NTNU hadde bedt om ABE-reformen, og dessuten syntes han ikke idetilfanget til alternative tiltak hadde vært imponerende stort, akkurat.
Så kom Svein Richard Brandtzæg inn døra som et friskt pust fra verden utenfor. Da han gled ned på stolen ved siden av rektor Bovim og overtok ledelsen av møtet, var kontrasten mellom de to iøynefallende. Mens rektor framsto med en mutthet som bare pent oppdradde bergensere kan oppvise, var Brandtzæg i et strålende humør, uberørt som han var av den noe sure stemningen i lokalet. Så vidt man kunne se beholdt han sitt gode humør ut dagen. Men så er også den nylig avgåtte Hydrosjefen vant til både uvær og stormflod.
Så sa Melum Eide at hun var lei seg for at man besluttet å fjerne ordet «omtenksom» fra listen over NTNUs verdier. Kjersti Møller la til at det var mye hyggeligere å lese et tilsvarende dokument fra UiO, altså om midlertidighet, fordi man der innledet med formuleringer som vitnet om respekt og omtanke.
Så begynte gemyttligheten (det som var igjen) å skli av. Prorektor Bjarne Foss tok ordet fra sin plass ved veggen for å si at han «tillater meg å komme med en kritisk kommentar» til noe styremedlem Tjora sa. Gunnar Bovim kom med et lavmælt utbrudd om at det «går ikke an å si at vi ikke har hatt en åpen dialog» (med byen om campusprosjektet). Nakstad kranglet med Torvatn om ordet «anstendig»: Førstnevnte mente det var uanstendig av sistnevnte å henge anstendigheten på ett enkelt punkt i saken, jeg tror det var om midlertidighet.
Jeg har tidligere skrevet om arbeidsmiljøkonflikter som ingen ende vil ta, om feil og uhell samt frustrerte og overarbeidede ansatte, som symptomer på at en virksomhet kan være kjørt for hardt. Da skrev jeg at også ledere og styre merker dette kjøret.
Møtet startet 11. Om lag 17. 50 klokket man inn siste punkt, eventuelt: Da strakte Tjora våpen og trakk sitt eventuelt-punkt med kommentaren «jeg kjenner meg helt utmattet.» Styrets sekretær Beate Reinertsen kunne ta opp protokollen på storskjermen, og en trøtt forsamling kikket gjennom hva de hadde vært med på å vedta. På det tidspunkt hadde de gjestende observatørene tatt kvelden. Noe lærte de vel.
