Kultur, ikke størrelse – kunnskap, ikke hastverk

Haugstad har selvsagt helt rett. Det finnes universiteter som er større enn NTNU, som scorer bedre på – riktignok tvilsomme – internasjonale rangeringer. Det finnes imidlertid også langt mindre universiteter som gjør det bedre. For eksempel California Institute of Technology som har om lag like mange studenter som Høgskolen i Ålesund. Harvard, Stanford og MIT har alle færre studenter enn NTNU. Også Karolinska Institutet, for å ta med et nordisk eksempel. Det finnes dessuten mange universiteter med langt flere studenter enn NTNU som scorer dårligere på de tvilsomme internasjonale rangeringene. Antakelig er det ikke størrelsen det kommer an på.

Det er ingen tvil om at høgskolene som NTNUs ledelse vurderer å slå seg sammen med, har mange kvaliteter. Utfordringen ligger ikke der. Den ligger i fusjonsprosessen, i det som kreves for å omdanne fire institusjoner til én og skape en felles kultur for forskning, undervisning og administrasjon. Per Morten Schiefloe gjør i sitt innlegg i Universitetsavisa utmerket rede for hvor krevende slike fusjoner er, og hvilken risiko som dette byr på. Sammenslåing av organisasjoner med svært forskjellig størrelse, er særlig krevende og risikofylt. Det går som regel ikke bra.

Haugstad påberoper seg kunnskap om at det er strukturproblemer innenfor høyere utdanning i Norge. Det er imidlertid ikke det vi diskuterer. Debatten handler om hvordan bedre kvaliteten. Haugstad påstår – uten referanse verken til forskning eller erfaringsbasert kunnskap – at dette handler om å øke størrelsen på institusjonene: Problemet er kvalitet, løsningen er struktur – les størrelse. Hvor i alle dager har han det fra?

Svaret vi får, er at dette følger av en lang rekke fagevalueringer. Ingen av disse tar for seg hele institusjoner, og ut fra min lesning av disse evalueringene er det i beste fall tvilsomt om fagmiljøenes størrelse er det viktigste problemet med manglende kvalitet. Snarere handler det om ressurser og kultur.

Kunnskap er feigt?

Hvorfor bør NTNU si nei til fusjon? Schiefloe har vist at risikoen for store problemer er høy. Selv ikke Haugstad påstår at NTNU trenger en slik sammenslåing. Det er også uklart om de faglig fremragende høyskolene med forskningsmiljøer i verdensklasse har behov for dette. Hvorfor alt styret?

De sakspapirene som er produsert rundt fusjonen, er tynne og består i hovedsak av meningsløs statistikk. Det sies ingenting om utfordringene med fusjonsprosessen. Heller ikke Haugstad og Regjeringen synes å være særlig opptatt av kunnskap om hvordan fusjoner bør organiseres, og hvilken risiko som er involvert. Kunnskapsgrunnlaget for reformprosessen er med andre ord syltynt. Det viktigste er vel å demonstrere handlekraft. Problemene oppstår jo først etter et regjeringsskifte i 2017.

La oss likevel si at det er et behov for å gjøre noe med høyskolesektoren i Norge. Skal NTNU ha noe med det å gjøre? Et skrikende problem er at den blåblå regjeringen mangler mot til å si at det er høyskolene som er problemet. I stedet trekkes universitetene inn – alle er en del av problemet og har dermed medansvar for å finne en løsning. Vi kan undres om ikke poenget med den foreslåtte fusjonen – sett med Regjeringens øyne – er å bruke NTNU som redskap til å heve den gjennomsnittlige kvaliteten i sektoren. Det er dette som er kjernen i Regjeringens strategi for middelmådighet i universitets- og høyskolesektoren. De håper at den gjennomsnittlige kvaliteten skal bli bedre. At kvaliteten på universitetene – for vår del NTNU – blir uendret eller litt dårligere, er ikke så farlig fra deres perspektiv.

Trege professorer

Det er dette NTNUs ledelse må ta inn over seg. Regjeringen vil bruke NTNU i et politisk spill om høyskolesektoren, koste hva det koste vil for NTNU. Isaksen og Haugstad vet lite og ingenting om hva som skaper økt kvalitet på universitetene. De vet så lite at de ikke forstår hva de ikke vet, og ikke bryr de seg heller. Jeg leser Haugstads innlegg som en innrømmelse av dette. Han dytter i stedet ansvaret over på NTNU.

Universitetsavisa må gjerne brokke seg over at debatten om fusjonsprosessen kom sent i gang. Jeg tror det handler mer om naivitet enn treghet. Mange av oss vitenskapelig ansatte har trodd at det var opplagt at NTNU burde holde seg på trygg avstand fra fusjonsprosesser, på samme måte som Universitet i Oslo og Universitetet i Bergen. Det kan virke som om vi tok feil. Evidensbaserte beslutninger står ikke så høyt i kurs på NTNU som en skulle ha ventet. På den andre siden har UA primært fungert som mikrofonstativ og avskrivningsbyrå. Så vi kan kanskje dele skylden?

NTNUs ledelse må ikke la seg forføre til å prøve å løse Regjeringens problemer. Det er ingen belønning å hente her. Haugstads innlegg gir ingen føringer på NTNUs beslutning utover at den må være begrunnet. Det skulle vel ikke være så vanskelig. I tillegg til de gode argumentene som er fremført i UA, kan en vise til at det er mye viktigere å bidra til å bygge kvalitetskulturer internt enn å drukne i fusjonsutfordringer.