NTNU som stridsvogn

I Dagsnytt 18 onsdag, samme dag som han presenterte strukturmeldinga på en pressekonferanse, viste kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen til NTNU da han skulle legitimere prosessen hvor antall UH-institusjoner reduseres kraftig. Når NTNU og HiST og høgskolene i Gjøvik og Ålesund vil slå seg sammen, så ”svarer vi på det”.

Etter først å ha vist til NTNUs sammenslåing med de tre høgskolene sa Røe Isaksen følgende: ”Når institusjonene så klart sier at vi mener det er gode faglige argumenter, store faglige muligheter for oss, så skal vi selvfølgelig si ja til det.”

Noen vil mene at det er å snu saken på hodet. Det var da vitterlig NTNU, ved rektor Gunnar Bovim, som svarte på utfordringen fra Kunnskapsdepartementet om å innrette seg på en prosess hvor antall institusjoner skulle reduseres? Et øyeblikk fikk statsråden det til å høre ut som om det er KD som gir etter, og gir NTNU hva det vil ha.

Det er verdt å merke seg at Røe Isaksen ikke har sagt noe om, rent fysisk, å legge ned noen institusjoner. Således har styret ved Høgskolen i Nesna, som ble noe av et symbol på fusjonsmotstanden, nå vedtatt at man åpner opp for å søke noen å fusjonere seg med. Høgskolen, som har 0.7 søkere per studieplass, kan ende opp med å bli lagt ned en gang i framtida, men om det skjer vil det være resultatet av at styret ved det universitetet Nesna da inngår som del av, fatter beslutningen. Ikke Torbjørn Røe Isaksen.

Vil noen huske at NTNU, da fusjonsspørmålet kom opp, agerte som KDs kraftfulle lokomotiv, for ikke å si stridsvogn?

Et kontrafaktisk tankeeksperiment: Sett at én person hadde stemt annerledes i NTNUs styre da fusjonssaken ble besluttet, og stemmeresultatet ikke ble 6-5 men 5-6. Sett at man da, i stedet for å velge storfusjon, landet på fortsatt alenegang. Da ville NTNU meislet ut en framtidig modell av seg selv som et forskningsuniversitet, for de få, for de beste.

Man kan undre seg over hvilket signal det ville sendt den norske UH-sektoren. Fusjonsskeptikerne ville ventelig opptrådt med større selvsikkerhet, lokalt som nasjonalt. Rikspolitikere med sans for å fornemme hvilken vei vinden blåser ville kunne ha kommet til å signalisere større tvisyn med hensyn til hvor gagnlig fusjonering i stor skala er for akademia, så vel som for distrikts-Norge. For med en mer motvillig UH-sektor ville rikspolitikerne måtte ta mer av ansvaret for de politiske konsekvensene selv. Om man om ett, to, fem år fram i tida får en studie som viser at x antall institusjoner som i dag er selvstendige høgskoler er lagt ned, vil man lete etter ansvarlige. Det samme gjelder dersom nyfusjonerte stor-universiteter skulle komme til å slite med dysfunksjonell administrasjon, frustrerte forskere og svekkede prestasjoner på universitetsrankinger.

Det kommer ikke til å skje. I stedet ble det 6-5 for fusjon i NTNUs styre, og statsråden kan stå i Dagsnytt 18 og glatt fortelle at man svarte på en bestilling fra det som vil bli Norges største universitet. Så da så.

Om nye universitetsstyrer på et tidspunkt beslutter å legge ned virksomheter ved det som i dag er selvstendige høgskoler og som i framtida er campussatellitter, vil det være beslutninger disse styrene fatter på selvstendig, faglig grunnlag, som ingen politiker, ei heller statsråd, har noe med å legge seg borti. Om nyfusjonerte universiteter ikke får orden på økonomien, på datasystemene, på forskningen eller på undervisningen, er det likeledes den enkelte universitetsledelses ansvar.

Kanskje vil noen da sende det universitetet som tok jobben med å frisere terrenget for regjeringen, en ublid tanke. Den tid, den sorg.