Å slenge inn store bokstaver i egennavn fungerer som lesemessige snubletråder når de figurerer i en løpende tekst. Det er ikke godt norsk.
Nytt universitet og nytt navn: En stolt rektor Curt Rice sammen med daværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen da Norges tredje største universitet var et faktum. Sonja Balci
Litteraturhistorien kjenner ett eksempel på at anvendelsen av store bokstaver fungerer som et godt stilistisk grep: John Irwings «En bønn for Owen Meany». Denne karakteren var svært liten av vekst, dertil utstyrt med en pipende stemme. For liksom å understreke dette lar forfatteren ham framføre alle replikkene i store bokstaver. Det er en god illustrasjon på at det å snakke i store bokstaver ikke nødvendigvis uttrykker storhet. Snarere tvert imot.
For det er sånn at STORE BOKSTAVER I EN TEKST ER SLITSOMT Å LESE. Det er derfor aviser gjerne foretrekker å skrive Sintef og Nokut, ikke SINTEF og NOKUT.
I den senere tid har vi fått aktualisert en annen variant av «store-bokstav sjuken»: Man putter inn en stor bokstav midt inni et ord, også kalt pukkelord. Som for eksempel dette nye universitetet i landets hovedstad. Slike bokStaver fungerer som lesemessiGe sNubletråder i en løPende teksT.
I en tid hvor folks allmenne leselyst er i tilbakegang, særlig hva angår lange tekster, er slikt ortografisk fjas noe man ikke behøver. Vi behøver et språk som er formmessig stringent. Man kunne tenke seg at en lingvist som Curt Rice forsto dette, og tok følgene av det. I stedet har vi altså fått et nytt universitet som kaller seg «OsloMet – storbyuniversitetet», der norsk rettskriving skulle tilsi Oslomet – storbyuniversitetet. Alternativt helt enkelt Universitetet Oslomet.
Eller Oslo Met, slik Aftenposten, NRK og NTB har valgt - mens Morgenbladet på sin side har landet på å følge Språkrådets anbefaling, og skriver Oslomet.
Ortografisk stringens er en av grunnene til at avisa undertegnede er redaktør for, ikke heter UniversitetsAvisa.
Så kan man spørre seg om en bokstav her og der er noe å mase med. Oslomets rektor har i den senere tid investert ikke rent lite energi i å argumentere for navnevalget i ulike fora. Det er noe vi andre som jobber med språk i mediene godt kan stoppe opp ved: Tendensen til å kombinere noen store bokstaver med uforståelige navnevalg. Stjerneeksempelet i så måte er Jernbaneverket, som skiftet til det smått ubegripelige Bane NOR. Her greide man det kunststykket å slippe et navn som greit fortalte hva virksomheten drev med: å vedlikeholde jernbaner, til noe ingen forstår uten tilleggsforklaring – samtidig som man la inn noen store bokstaver, sånn for syns skyld.
Vi ser her noe man kan kalle hybridlogoer – en logo som legges inn i et ord som anvendes i en løpende tekst. I en rendyrket logo kan man omtrent gjøre hva man vil, uten at noen behøver å bry seg. Men når man lager en hybridlogo, og krever at alle andre skal ta den i bruk, har vi et problem.
Så kan man naturligvis stille spørsmålet om hva som er så intuitivt ved NTNU, for ikke å nevne NMBU. De er i det minste i overensstemmelse med norsk rettskriving.
Vi som skriver i aviser får jevnlig pepper for slumsete omgang med språket. Det er en kritikk vi tar på alvor. Når man jobber i en universitetsavis, er man særlig utsatt siden ikke så rent få her har språk som sitt fag og forskningsfelt. Derfor etterstreber vi språklig og ortografisk stringens. Da er det til god hjelp å kunne skrive egennavn på norske universiteter i tråd med norsk rettskriving.
Univesitetsavisa har valgt å holde seg til Språkrådets anbefaling, Oslomet. Ingenting er imidlertid skrevet i stein. Lesere som målbærer velbegrunnede synspunkter i denne saken, inviteres herved til å ta tastaturet fatt.
Hvorom allting er: Med sitt navnevalg har man sådd frøene for en liten flora av navn på det nye universitetet. Så kan rektor Curt Rice eventuelt søke trøst i ordtaket om at kjært barn har mange navn.