Rektor som risikokapitalist

Jo mer svik, jo større innhogg i tillitskapitalen. Er rektor Gunnar Bovim i likviditetsvansker?

Et styremedlem sa det slik, like før NTNUs styre gikk til avstemning om fusjon eller ikke fusjon:

"Jeg har hatt ekstrem tillit til rektor. Nå har jeg bare vanlig tillit".

Stemningen var fortettet da rektor, styreleder og styremedlemmer benket seg rundt bordet i Rådssalen sist onsdag. Man hadde valgt bort det sedvanlige styrerommet denne gangen, fordi man ventet stor mediepågang. Forventningen ble innfridd. De som tok plass visste at de skulle være med å fatte det viktigste vedtaket siden NTNU ble opprettet i 1996.

Man fikk seg forelagt en todelt beslutning, hvor hovedvalget var fusjon eller ikke fusjon (alternativ A). Om man gikk for fusjon, sto valget mellom bare Høgskolen i Sør-Trøndelag (B) eller storfusjon også med de teknologiske høgskolene i Ålesund og Gjøvik (C). Dette sto på arket styremedlemmene fikk i hånda i Oppdal kvelden i forveien, omtrent samtidig med aperitiffen før festmiddagen.

Styremedlemmene, og rektor, visste at det om til å bli kampvotering. Ingen visste hvordan det kom til å gå, selv om man antok rektor hadde flertallet på sin side.

Man visste at avstemningen kom til å bli meget jevn.

Styreleder Svein Richard Brandtzæg åpnet, som sedvanlig, for at hvert enkelt styremedlem fikk tid til å komme med stemmeforklaring før man gjorde kjent hvilket standpunkt man hadde kommet fram til. Dette var innledende runde, selve avstemningen kom man tilbake til.

Styret har 11 medlemmer, styreleder inkludert. Først ut var eksternt medlem Nils Kristian Nakstad, som, ikke overraskende, gikk klart inn for fusjon. 1-0 til fusjon.

Neste ut var ansattrepresentant Kristin Melum Eide. Før hun startet sin stemmeforklaring ba hun om noe ekstraordinært: Hun forklarte at de 5 ansattrepresentantene hadde forberedt en egen presentasjon av et felles standpunkt, gjort klar i PowerPoint. Var det greit om man la denne presentasjonen fram for styret før man gikk videre?

Brandtzægs svar var raskt og kontant: Nei.

Dermed var løpet i realiteten kjørt for fusjonsmotstanderne. Styreleder og rektor må ha kjent stemmefordelingen på forhånd. At de interne i all vesentlighet var mot, at de eksterne i all vesentlighet var for, samt at studentene antakelig også var for: Dette har vi grunn til å anta at Brandtzæg og Bovim visste.

Den eneste usikkerhetsfaktoren som gjensto, var denne: Kunne noen som var benket rundt bordet tenkes å la seg overbeviste av motargumentene som ble lagt fram, og endre standpunkt i løpet av debatten?

Om noe skulle kunne utføre dette kunststykket, måtte det skje slik det faktisk skjedde, at samtlige interne representanter, fra de vitenskapelig ansatte, de teknisk-administrative samt de midlertidig vitenskapelig ansatte, gjorde felles front, og spisset sine motargumenter i en så overbevisende presentasjon som mulig.

Det var kjent for styreleder og rektor at de interne representantene hadde forlatt den pågående lederkonferansen i Oppdal for å returnere til universitetet flere timer tidligere. Det kan ikke ha kommet som en overraskelse på de to at opposisjonen kom til å gjøre et siste, felles framstøt.

Det fikk de ikke lov til.

Dermed ble det som kunne ha blitt en siste, vidåpen debatt hvor meningene ble brudt over bordet, redusert til en ren stemmeforklaring.

Gunnar Bovim åpnet fusjonsdebatten tidlig i høstsemesteret med å si at han ville ha alle for- og motargumenter på bordet. Debatten skulle gå så høyt den bare ville, fram til vedtaket ble fattet. Selv var han i tenkeboksen, og han om til å være der, kanskje fram til like før beslutningen skulle fattes. Han bekjentgjorde sitt standpunkt dagen før, under Oppdalkonferansens andre dag.

Fra det øyeblikk ga rektor gass.

Han ville ha sin vilje i gjennom, koste hva det ville, om så med knappest mulig margin. Mens styremøtet pågikk, ble en siste versjon av foirslag til vedtak delt ut, over bordet og til reportene som var til stede. I denne teksten var alternativ B luket ut. Nå, som det var klart at flertallet ville stemme for fusjon, var C det eneste man hadde å velge på. Det ble 6-5 for fusjon.

Dermed har rektor fått gjennomført to store prosesser i løpet av to år - campusprosjektet og UH-fusjon. Det siste fikk leder for Professorforum ved NTNU, Sigurd Skogestad, til å kalle vedtaket ”en skandale”. Vi vet ikke hvor mange meningsfeller professor Skogestad har.

Gunnar Bovim påbegynte sin rektortid med en velfylt tillitskonto innad i universitetet. Vi vet ikke hvor mye som står igjen på kontoen.

Saken er: Det vet heller ikke Gunnar Bovim.