Retten til å være frakoplet

En forskningsleder ved NTNU fortalte om en hendelse i vinter. Hun hadde vært så uheldig å ikke sjekke eposten en lørdag kveld, i stedet prioritert å ta livet med ro, ta et glass vin kanskje, føre en samtale med medlemmer av familien. Slike ting.

Et godt stykke ut på kvelden gjorde hun det: Gikk inn på jobbeposten, tok en siste sjekk før sengetid. Der så hun at medlemmer av en forskergruppe hun ledet hadde hatt en intensiv epostsamtale som omhandlet design på et opplegg. Samtalen var i ferd med å bli avsluttet, noen hadde skrevet noe i retning av at ”vi får vente på hva NN tenker”.

NN kunne konstatere at det var i seneste laget å mene noe sterkt her, retningsvalget var allerede gjort.

Etter denne beretningen kommenterte jeg at ”dette er jo et HMS-problem.”

”Det kan du si,” svarte forskningslederen med et mørkt blikk. Så snakket vi ikke mer om det. Ikke fordi det ikke var mer å si, mest fordi det er en situasjon det ikke er mye å gjøre med.

Mon det.

Man MÅ ikke lese jobbmailen nå. Men...

Det franske lovforslaget er ment å omfatte alle arbeidsplasser med flere enn femti ansatte. Det handler om retten til å være frakoplet.

Ved NTNU er det sånn at det ikke kreves av ansatte at de må lese mailen utenfor kontortida. Denne velmente rettesnoren har minst to sider.

For vitenskapelig ansatte gjelder ingen kontortid. At forskere selv velger å anvende kvelder, helger og ferier til å forske kan ingen si noe på: Til dels handler det om engasjement, endog lidenskap. Dessuten blir man ingen fremragende forsker, og får iallfall ikke tilslag på forskningsmidler, om man kun skal anvende sine kreative evner mandag-fredag, 8-16.

Men kreves det også av forskere, om de vil bli fremragende, at de er påkoplet 24/7? Kan man ikke tenke tvert om, at for å gjøre en fremragende innsats, at man evner – og får lov til – å kople ned?

For administrativt ansatte er bildet noe enklere. Men også her ramler man fort borti grensesituasjoner. For om ens sjef i linje sender ut jobbrelatert epost sent om kvelden, på en lørdag eller søndag, eller en første påskedag eller andre juledag. Om samtlige i den avdelingen eller seksjonen står på mottakerlista, og om man ser at kort tid etter at eposten er sendt, så kommer de første responsene fra egne kolleger:

Da blir dette om at ’ingen skal måtte lese eposten utenom arbeidstid’ fort tomme ord. For når sjefen finner det passende å jobbe døgnet rundt, kan det være at man tenker at om man skal ha noen framtid på denne arbeidsplassen bør man kanskje bli litt mer ”fleksibel” med egen arbeidstid også.

Jobb, ikke kall

Det er viktig å være klar over at å være NTNU-ansatt innebærer at man har et arbeid, ikke et kall. Vi er ikke ”on a mission from God”. Vi er på jobb.

Det fins forskning på hva som hender i hjernen når man går fra å være frikoplet til å bli påkoplet. Det kan se ut som når man vasser på sandbunn i fjæra: Om man sparker i sanden virvles den opp, og det kan ta lang tid før den har lagt seg igjen og sikten er klar. Slik er det med hjernen når vi går i jobbmodus. Mye virvles opp, selv om vi går i det moduset for et kort øyeblikk. Dermed forpurres prosessene med å rense tankene for slagg.

For å greie å hente oss inn, behøver vi anledning til å kople av over tid. Dette gjelder for hverdagen, og det gjelder for feriene.

Det er travle tider ved NTNU. For oss i UA har det gått rimelig varmt til tider, med fusjonsuro og fakultetstrukturdebatt i alle kanaler. Så havnet jeg plutselig der mange er til tider: Jeg kunne sitte i lenestolen hjemme en vanlig kveld i uka, tekoppen på bordet, roman i fanget. Fred på jord. Så plutselig, uten foranledning, kan jeg legge fra meg boka og ta opp telefonen og sjekke forløpende skype (redaksjonens løpende samtale legges der), epost og nettsteder til noen konkurrerende medier. Dette kan jeg gjøre uten påviselig grunn.

Jeg skjønner at dette ikke er bra. Kunsten er å gjøre noe med det.

Kan NTNU følge i Frankrikes spor?

Kanskje er det franske lovforslaget noe å tenke på for NTNU-ledelsen. Kanskje skulle man bedt IT-folkene lage en funksjon i epostprogrammene som gjør det mulig å skrive en epost når man kjenner at man må gjøre det – og tidskode den til avsending ved arbeidstids start neste morgen eller over helga. Jeg er helt sikker på at det lar seg gjøre.

For meg, som medarbeider ved NTNU og som redaktør for Universitetsavisa, har det høye aktivitetsnivået denne vinteren også tjent som en påminning om at man er nødt til å kople ned. Man må selv ta ansvaret for å lage rutiner som gjør det mulig å gå off line – samtidig som man lager rutiner som tillater kolleger å gjøre det samme. Dette er særlig viktig når man har lederansvar.

”I morgen, i morgen, men ikke i dag” heter det i en gammel vise. Det ligger visdom i den strofen.

UA ønsker våre lesere en langsom og bortkoplet sommer.