Samlet campus: NTNU går rett vest

Et fusjonert NTNU er fullført, og rektor kan hake av det første punktet på lista over prosjekter han helst skal ha fullført innen det er tid for å overlate kontoret til sin etterfølger. Neste punkt er å gjennomføre en fysisk fusjon av NTNU i Trondheim. I praksis handler dette for en vesentlig del om hvor hen man skal flytte alt det som i dag foregår på Dragvoll. Det er ingen liten sak, og kanskje vel så utfordrende å få til som å fusjonere inn noen høgskoler her og der.

LES OGSÅ Kryptisk om campusutvikling

LES OGSÅ Rektor mener samling på Gløshaugen er best

Årsaken til at det er slik, ligger i at samling av NTNU er så mye mer enn samling av byens universitet. Det handler også om hvordan byen Trondheim skal se ut i framtida.

Tre hovedalternativer foreligger: De samles under hver sin kompassretning. Gløshaugen Sør legger de innflyttende delene sør for platået, Vest langs ved Elgeseter gate mens Nord trekker NTNU mot Midtbyen og Kalvskinnet.

Varianten Sør er noe verken NTNU-ledelse eller kommunepolitikere vil, den løsningen trekker NTNU vekk fra sentrum og vekk fra det nybygde universitetssykehuset. Nord er det toppene i Rådhuset ønsker seg, i første rekke fordi det styrker sentrumsaksen. Vest er det rektor Gunnar Bovim vil, fordi det gir den mest konsentrerte campusløsningen, både ved at de innflyttende miljøene legges i randsonen av eksisterende campus, og fordi man fyller igjen mellomrommet mellom campus Gløshaugen og universitetssykehuset.

Et moment i dette er grøntarealene på og langs med Gløshaugenplatået. Ledende kommunepolitikere advarer NTNU mot å ødelegge disse. Det er imidlertid uklart i hvilken grad omsorgen for disse ”grønne lungene” i byen er vikarierende i forhold til ønsket om å tvinge universitetet inn i sentrum.

Det er ikke vanskelig å skjønne de ulike aktørenes interesser. Politikerne i rådhuset vil gjerne unngå en variant hvor Nidelva renner som et skille mellom byen og universitetet. Et fysisk og faglig tett samlet NTNU kan bli seg selv nok, en bydel hvor de som studerer og arbeider har det meste av hva hjerne, hjerte, gane og strupe måtte behøve, innenfor campusens yttergrenser. Så får byens borgere leve sine liv på andre siden av elva.

Det er ikke mindre vanskelig å forstå rektor. Å flytte campus Dragvoll til campus Kalvskinnet kan fortone seg som ganske meningsløst – det er fremdeles snakk om to campuser. Da er det vel billigere å ordne gratis buss eller bane mellom Gløshaugen og Dragvoll. En byintegrert campus for humanister og samfunnsvitere, som Aksel Tjora ønsker seg, gir ikke mye fagovergrensende kontakt, ikke med dem som holder til oppå platået i hvert fall.

Men det er vel heller ikke det Tjora og hans meningsfeller ønsker seg. I den grad man oppfatter alt pratet om å ”bumpe borti hverandre” som nettopp prat, gir det mening i å ville trekke de tilflyttende fagmiljøene mot sentrum.

Mandag kveld arrangeres åpent møte om campusutvikling på NTNU Handelshøyskolen. Interesserte tilhørere har anledning til å ta stridens grøntareal i øyesyn – for anledningen kledd i hvitt – før de går inn. Med dette møtet innledes en ny fase i campussamlingen. Spørsmålet er i hvilken grad denne fasen domineres av konfrontasjon og definerte frontlinjer. ER det sånn at man på den ene siden har Formannskapet som krever samling på Kalvskinnet og mot Leuthenhaven, og på den andre siden NTNU-ledelsen som vil ha alt samlet på sin side av elva?

Eller kan det tenkes at begge sider funderer over flere ulike kombinasjoner av de nevnte alternativer?

Tid er også en relevant dimensjon. NTNU-ledelsen ønsket opprinnelig å flytte teknologimiljøene i gamle HiST snarest mulig fra Kalvskinnet til Gløshaugen, og fraflytte det nye Teknologibygget omtrent før det ble tatt i bruk, men møtte så sterk motstand at man valgte å bli værende noen år til, kanskje 7, kanskje 10. Målet er imidlertid samling på Gløshaugen, det tar bare litt lengre tid.

Ingen av partene har interesse av en hard og opprivende strid som ender med at noen lider åpent nederlag. Da kan ondt blod skapes, og det taper alle på.

Samtidig taper alle på en utvikling a la humla suse, hvor man bygger ett bygg av gangen, og så ser hvordan det går – til man sitter der med en slags ny campus ingen egentlig har besluttet.

De statlige beslutningsprosessene er sånn at det er en reell risiko for at dette skjer: Regjeringen vil komme med sitt tildelingsvedtak samlet, noen år fram i tid. Fram til dette vedtaket kan i prinsippet hva som helst skje. Det er et problem – eller utfordring som det heter i moderne norsk – for lederne ved universitetet så vel som byen. Hvem vil presse på for å få en overordnet beslutning dersom man frykter å ikke få det som man vil?

Risikoen er at den nye campusen legger seg på et vis ingen egentlig ønsker seg. Men det er en byutvikling Trondheim kjenner godt fra før.