Når én dør lukkes åpnes en ny, heter det gjerne, når man står ved et vendepunkt. Min dør, som nettopp lukket seg, førte inn til et telekomfirma med superhjelpsomme ansatte nede på Sorgenfri. Den som åpnet seg førte inn til innkjøpsvesenet ved NTNU og en ny leverandør.
Et jobbproblem
Det er ikke ok å bruke kriseordet i utide. Alt er relativt, men kneler telefonen, har jeg et jobbproblem. Én ting er at sjefen eller andre ikke får tak i meg, jeg kommer ikke inn på UAs publiseringssystem heller (passord inn dit kommer via sms).
Jeg og arbeidskollega iPhone 4 har mistet tonen. Den er taus når noen ringer. Den nekter å spille av lyd. Det hender den hveser som en tilårskommen kanarifugl når jeg får sms, men som oftest sier den ikke et pip. Min kollega går i svart når vi kommer inn i varmen etter å ha vært ute i kulda. Den roter med kommandoer, tastaturet kan hoppe opp øverst på skjermen og nekte å la seg skrive på.
Jeg rasket med meg en rekvisisjon, og var på vei til Sorgenfri, da sjefen ropte meg tilbake. Med beklagelse i blikket erklærte han at rekvisisjonenes tid så å si er helt forbi. Innkjøpsministeriet har tatt over innkjøpene for vår avdeling med fire ansatte.
Det enkleste ikke lenger det beste
Det er nye tider nå. De må ha startet ett eller annet sted mellom iPhone4 og iPhone6, og parolen lyder:
”Alle registreringer som medfører faktura til NTNU, skal nå registreres i universitetets innkjøpssystem og godkjennes av budsjettdisponeringsmyndigheten før bestilling sendes leverandør. Ved å benytte e-rekvisisjon, vil din bestilling bli registrert og kvalitetssjekket av din innkjøper”.
Jeg stirrer matt på skjermen og skjemaet ”E-rekvisisjon for kjøp av varer og tjenester”. Jeg minnes proffene bak disken på Sorgenfri, som for fire år siden svarte tålmodig på mine dumme spørsmål om smarte telefoner. Og som i løpet av veldig kort tid sørget for at jeg kunne gå ut døra med en ny mobil som funket.
”Min innkjøper”: Han bekrefter at det som er enklest for oss, ikke er det beste for NTNU. Og han opplyser om at leverandøren som har fått den nye rammeavtalen, har en nettbutikk. Rent fysisk holder firmaet til i Moss.
Budsjettdisponeringsmyndigheten
Så da er det bare å finne ut hvilken telefon jeg skal ha. Deretter legger jeg spesifikasjonene inn i innkjøpssystemet. Deretter skal bestillingen kvalitetssjekkes av innkjøperen, før den godkjennes av oss som på dette språket heter budsjettdisponeringsmyndigheten. Deretter går ordren til Leverandøren.
Jeg kjenner på behovet for noen å snakke med, et fysisk sted å gå til, telefoner som kan ses, kjennes på og sammenliknes. Jeg tenker, er det bare meg, eller? Kjenner meg gammel, sur og umoderne. Irritasjonen vokser, jeg prøver å roe meg ned og gjentar inni meg at det ikke er en menneskerett å ha krav på rask behandling og god service.
Avdeling Midt-Norge med adresse Moss
Et søk på Opplysningen gir et blaff av håp. Leverandøren har en ”Avdeling Midt-Norge AS”. Og Leverandøren sier at joda, det fantes et kontor i Trondheim før, men ikke nå lenger. Selskapet ble kjøpt opp i fjor høst, et par måneder etter avtalen ble inngått med NTNU. Funksjonene i Trondheim ble flyttet til Moss, de også.
Kontakten hos Leverandøren skjønner veldig godt at det mest behagelige for meg er et sted å gå til der jeg kan se på telefoner og snakke med folk som har mer peiling enn jeg.
Så sier han at det er jo fullt mulig å gå til Lefdal eller Elkjøp da, og se på telefoner der først, og så bestille i Leverandørens nettbutikk etterpå. Jeg trodde ikke jeg noen gang skulle bli opprørt på elektrogigantenes vegne, men jeg synes det er drøyt. Jeg sier ikke noe, jeg er opptatt med å skjære tenner, ingen ord slipper ut.
Fra kort ærend til innkjøpsprosess
Leverandøren minner om at jeg må huske å bestille nytt SIM-kort også. Hos en annen leverandør. IT-tjenesten på NTNU bekrefter at de kan hjelpe meg med konfigurasjoner og den slags, alt det som jeg ikke har noe språk for og som jeg tviler på om jeg får til selv.
Eller, jeg kan vel få det til. Det kommer bare til å ta tid. Enda litt mer. Av Orakeltjenestens, min egen, og hjelpsomme kollegers arbeidstid.
Budsjettdisiplineringsmyndigheten har altså rocka om på rekvisisjoner og rammeavtaler. Det som før tok en time eller to og en svipptur til Sorgenfri er blitt til en hel innkjøpsprosess som involverer flere ansatte enn vi er i UA.
Det skulle ikke forundre meg om det finnes både mobiltelefontilfeller og andre tilfeller som bidrar negativt til sluttsummen på rammeavtaleregnestykket.
