Stort engasjement, og hva så?

Det fins et ikonisk videoklipp av en gruppe turister som står på et utkikkspunkt i Alpene. Kameraet er plassert bak og over dem. Turistene ser utover et juv, og fjellet som rager opp på den andre siden. De betrakter en lavine under utvikling. Man hører begeistrede utrop etter som snøraset vokser til imponerende størrelse.

Etter hvert vokser lavinen i omfang og fart, og tilropene stilner. Så demrer det for gruppen at de er i fare. Noen roper skremt, og de begynner å løpe. Så oppslukes de av et hvitt inferno.

UA-debatten onsdag forrige uke var godt besøkt, engasjementet upåklagelig. Det var bokstavelig talt stinn brakke i Dokkhuset. Latter, tilrop og applaus vitnet om stort engasjement. Etter en time og tre kvarter kunne lufta skjæres ut i blokker.

Ingen gikk før debattslutt, mange fortsatte diskusjonen ute i baren over en øl eller et glass vin. Vi var mange som fikk deja vú til gamle dager i Samfundet eller Chateu Neuf. Hvor kom dette heftige engasjementet fra?

Vi våger følgende påstand: Dragvoll har våknet. Lenge har samfunnsviterne, kulturviterne, historikerne, filosofene og psykologene stått på – har man kanskje tenkt – trygg avstand og bivånet lavinen. Nå skjønner man at det er alarm.

Det er bra, og det er på tide. Den pågående debatten trenger disse fagenes innsikter og engasjement. Det er også essensielt at mange av de fremmøtte lot til å ha lenge igjen til pensjonsalderen. At man aktivt bryr seg om den arbeidsplassen man har ambisjoner om å skaffe seg, den faglige verden man nyss har trådt inn i.

Engasjementet på Gløshaugen er viktig. Likeså at seniorene er på banen. Det er også fundamentalt at de får selskap av yngre vitenskapelige, av studenter, og av samfunnsvitere og humanister.

Undertegnede gikk hjem den kvelden med smil om munnen, opplivet hjerte – og en udefinerbar uro i mellomgulvet. Hva nå, tenkte jeg.

Vi var sammen i to timer, deltok i en opplyst og engasjert samtale om et tema vi alle bryr oss om: Hva vil vi med det nye NTNU? Man skjønner at andre bryr seg, at andre grubler og er bekymret, at det er ikke så rent få man er enig med, og kanskje like mange man er uenig med.

Hva skjer så?

Det ble en noe kaotisk debatt, egentlig pågikk 3-4 debatter parallelt. Slik måtte det antakelig bli, for folk hadde mye på hjertet. Hvordan tar man dette engasjementet videre?

Universitetsavisa vil gjøre vårt for at engasjementet vi var vitne til denne kvelden ikke går tapt. Alle gode forslag til hvordan det gjøres, mottas med takk. Det er bare å ta tastaturet eller telefonen fatt.

Innen alt blir hvitt.