UA i et kvart århundre

Universitetsavisa på iWatch var én av grunnene til at Fagpresseprisene fant oss verdig diplom og hederlig omtale i vår. Interaktiv grafikk, push-varsler, podcaster og folkemøter med strømming ble også framhevet.

Undertegnede er ikke for mimring i noen form. Melankoli og nostalgi er for folk som helst ser bakover, mest opptatt av det som har vært. Det som gjelder er hva som skal skje, hva det kan tenkes å gjøre med oss, hvordan vi best møter det.

Likevel.

Jeg hadde et øyeblikk under den årlige lederkonferansen på Oppdal, formiddagen første konferansedag. Mens jeg rigger meg til, nikker jeg til en journalist fra Adressa som dumper ned i stolen ved siden av. Han skal rapportere live fra dagens møte, i likhet med min oppgave denne dagen. Jeg fyrer opp laptopen, logger meg på nettet og sjekker hva våre søsteraviser ved andre universiteter og høgskoler rundt om i landet - samltige med redaktørplakat - konstaterer at jeg finner flere saker som angår NTNU og det om skal skje i salen denne dagen.

Dette er UAs hverdag i 2016. Da avisa startet opp hadde reporterne 14 dager på seg til å ferdigstille neste sak. I dag har vi noen ganger 14 minutter før vi publiserer. Uten at kravene til etterrettelighet og språklig suffisanse senkes.

- - -

Universitetsavisa kom ut med sitt første nummer på dagen 25 år siden, 12. september 1991. Siden utkom avisa med 14 dagers mellomrom, til papiravisa ble lagt ned 11 år senere. I årene som fulgte vegeterte den som en nettliste for universitets-interne hendelser.

Noe hendte i 2006. Da kulminerte den første campusstriden med at den daværende nettavisa mistet troverdighet i deler av universitetsbefolkningen, som oppfattet den som et talerør for NTNU-ledelsen. Året etter, våren 2007, vedtok derfor styret å utstyre avisa med redaktørplakat. Den beslutningen var ikke populær i den daværende universitetsledelsen.

- - -

Facebook og Google har tatt hver fjerde annonsekrone globalt. I Norge har situasjonen aldri vært så alvorlig som nå. Aviser og TV-stasjoner kutter kostnader og stillinger, og kutter igjen. Ingen vet når bunnen er nådd, om det er en bunn der nede.

Samtidig er Adressas tilstedeværelse på campus og ellers hvor NTNU ferdes, mer merkbar enn noensinne. Hvordan skal dette forstås?

NTNU er et satsingsområde for nevnte mediehus, studenter og ansatte stadig viktigere både som lesere og for avisas annonsører. Det er ved NTNU ting skjer, tenker man der.

Så hva skal NTNU med UA? Når andre medier tar seg av både ros og ris, var det ikke bedre å bruke pengene til viktigere saker? Jeg vet av erfaring at det fins dem som synes redaksjonen består av en gjeng surmagede, negativistiske medarbeidere, alternativt kritikkløse mennesker som bare gjør som ledelsen sier og som kan verken skrive eller sjekke faktum. Hva er meningen med at NTNU skal bruke flere millioner i året på slikt?

En del lesere vil, når de har kommet hit i denne teksten, heve blikket fra skjermen eller telefonen og nikke bistert for seg selv. Sånn er det.

---

Jeg har et svar på ovenstående, nokså retorisk betonte, spørsmål: Ett svar.

NTNU er et samfunn. Ingen moderne samfunn kan greie seg uten en kritisk offentlighet. Om ikke den fins, får man finansiere den selv.

Universitetsavisas redaksjon utgjør den offentligheten.

---

Ikke til forkleinelse for våre konkurrenter: Å følge de mange, komplekse prosessene ved NTNU fordrer tilstedeværelse og dedikasjon (og dyktighet, selvfølgelig – den egenskapen deler vi med våre konkurrenter). Om ikke vi hadde vært her, ville UH-fusjoner og campusfusjoner og fakultets- og institusjonsprosesser blitt vanskeligere å føre. De mange som er kritiske til, eller urolige for, de toppstyrte prosessene behøver å få kritikk og uro kanalisert. UA er den kanalen.

Det interessante er dette: Ledelsen behøver dette kanskje enda mer. Om man ikke blir holdt løpende orientert om hva som rører seg i ”folkedypet” øker risken for at nevnte prosesser havarerer. Å forstå dette representerer en moderne medieforståelse.

---

UAs redaksjon besitter en betydelig faglig kompetanse. At vi nå runder et kvart århundre er en fin anledning for meg til å presentere folkene mine. De er:

Sølvi Waterloo Normannsen. Har jobbet med journalistikk siden 1986. Hun har blant annet vært reporter i Dagens Næringsliv i 16 år, og jobbet ett års tid i Adresseavisen før hun begynte i UA høsten 2009.

Solveig Mikkelsen. Begynte i NRK i 1992. Ble vaktsjef i nyhets- og aktualitetsmagasinet Her & Nå i 1995. Jobbet der fram til 2011 da hun begynte i UA.

Kristoffer Olsson Furberg. Ungdommen i redaksjonen. Begynte som journalist i 2006 og har blant annet jobbet som nyhetsjournalist, videoreporter, sportsjournalist, vaktsjef og motorjournalist. Kom til UA fra Adresseavisen i 2013.

---

Jeg har som nevnt ingen sans for mimring. Når vi nå gjør tilgjengelig Universitetsavisa nummer 1, årgang 1 tilgjengelig på nett, med siktemål å etter hvert legge ut samtlige årganger, er det motivert ut fra å gjøre NTNUs historie tilgjengelig for våre lesere. Denne historikken hjelper NTNU-folket å forstå hvordan NTNU kom dit det er i dag.

Og hvor veien fortsetter de neste 25 årene.