Voksesmerter

Mye skjer ved NTNU nå. Det er noe tilsynelatende paradoksalt ved denne utviklingen – samtidig som NTNU ramler på rankinger så vokser universitetet likevel i stor fart - om ikke i studenter og ansatte så i ambisjoner og utbredelse. Nylig vedtok regjeringen å legge to nye forskningssentre til Trondheim. Det er for en vesentlig del NTNUs fortjeneste. NTNU ekspanderer mot Oslo, og mot Brussel. Man har annonsert at en egen etter- og videreutdanningsavdeling skal etableres i hovedstaden, samtidig som man øker sin tilstedeværelse i EUs hovedstad, senest med en egen Europakonferanse.

Parallelt ekspanderer NTNU i Trondheim. I praksis har man fått klarsignal for å bygge en egen bydel, mens viktige virksomheter legger seg i randsonen, som for eksempel NRK. Det er ikke til å undres over at byens politikere har vært særdeles opptatte av hvordan denne utbyggingen bør få lov til å skje – samtidig som Trondheim tilsynelatende får utsikten mot fjorden tettet igjen uten nevneverdig oppmerksomhet, og en gigantisk sopp av en idrettshall får lov til å bygges med beskjeden kommunal motstand.

Med en glimt i øyet kan man mene at Trondheim ikke lenger er en by med et tilliggende universitet, men et universitet med en by i randsonen. Med et lite glimt i øyet.

Vi ser et spenn i den utviklingen, og hører at det knaker i spennet. Det klages over at rektor Gunnar Bovim er fraværende. Han er blitt mer en nasjonal, og internasjonal, strateg enn rektor for det hjemlige universitetet, hevdes det. Mot det kan anføres at NTNU er blitt en nasjonal, og global, institusjon, og rektorrollen ved de store breddeuniversitetene endres for å møte nye krav.

Mer alvorlig er det at det ikke står så bra til med samtalekulturen ved NTNU. Det siste halvåret har vi sett flere eksempler på at noe lukter emment i denne kulturen. Behandlingene av Kristian Steinnes ved Institutt for historiske studier (IHS) og Øyvind Eikrem ved Institutt for sosialt arbeid (ISA) forteller at noe skurrer. For ansatte ved NTNU, så vel som for alle omkring som bryr seg om NTNU, ligger det et budskap i det faktum at Steinnes ble besluttet flyttet fra instituttet mot sin vilje, likeledes at Eikrem ble kalt inn på instituttlederens teppe og utsatt for noe han selv oppfattet som utskjelling.

Bovim tok en puddel etter siste runde med Eikrem. Det fikk han ros for. Undertegnede sitter igjen med et par spørsmål. En: I hvilken grad har rektorens budskap trengt inn hos ledere på alle nivåer ved et universitet som har gjennomført ansatt ledelse på alle nivåer og hvor lederne dermed svarer oppover og ikke nedover? To: Hvorfor har disse to sakene fanget så stor oppmerksomhet?

Konflikten ved IHS har kostet en instituttleder, ved ISA har nestlederen nylig kastet inn håndkleet. Ved ingen av instituttene later konfliktmaterialet til på noe vis å ha blitt mindre betent, snarere tvert imot. Det bør bekymre universitetets ledelse.

På den kommende lederkonferansen i Oppdal i januar vil det meste handle om internasjonalisering. Spennet mellom lokal konsolidering og internasjonal ekspansjon vil ventelig øke. I dette spennet har Universitetsavisa sitt virke. Vi skal følge med på alt som foregår der hvor NTNU til enhver tid befinner seg.

Nylig sluttet NTNUs styre seg til innholdet i Redaksjonsrådets årlige rapport. Her heter det blant annet: «Formålsparagrafens passus om at Universitetsavisa skal «bringe stoff som analyserer forutsetningene for, og resultatene av NTNUs virksomhet» forstås som at alt som skjer utenfor NTNU som påvirker, eller påvirkes, av NTNUs virksomhet, er relevante tema for avisas journalistikk.»

En forenklet versjon kan se slik ut: Universitetsavisa skriver om verden slik den ser ut fra NTNUs posisjon, og vi skriver om NTNU slik universitetet fortoner seg sett fra omgivelsene.

Også landskapet Universitetsavisa beveger seg i, er i rask endring. Nylig fattet styret ved Oslomet å gi Khrono status som nasjonal avis, nå med omtrent samtlige universitet, NTNU inkludert, inne som utgiver-partnere. Avisa vil få redaksjonen nær tredoblet, det samme gjelder dekningsområdet. NTNU stiller kontorplass i sine lokaler i Brussel til disposisjon. Det blir spennende å følge med på hva avisa får til.

En nasjonal universitetsavis med sete i hovedstaden representerer en styrke for sektoren. Det samme gjelder for at landets største og mest dynamiske universitet er sete for en universitetsavis som betrakter sektoren slik den fortoner seg fra forskningshovedstaden.