– Verden er ikke så enkel å plassere i tydelige kategorier. Du tenker at du vet noe i dag, men i morgen innser du at du ikke vet noe som helst, sier Seyran Ateş til Uniforum, Ates er en tyrkiskfødte kvinnelig imam i Ibn Ruschd-Goethe-moskéen i Berlin.
Som religiøs leder mener Ates må man akseptere at verden er i stadig bevegelse. Forrige uke ble hun tildelt årets menneskerettighetspris av UiO for sin kamp for kvinners menneskerettigheter, og senere også andre minoriteter. Hun begynte dette arbeidet som advokat, og ble kjent som aktivist for muslimske jenter og kvinners likestilling både i og utenfor rettssalen. Nå fortsetter hun det arbeidet som imam.
Startet egen moské
Etter en 8 år lang planleggingsfase etablerte hun i 2017 en moské i Berlin der hun selv er imam. I denne moskeen ber kvinner og menn sammen og likekjønnede par kan vies, for å nevne bare noe av det som gjør den unik.
Seyran Ateş ble født 20 April 1963, i Tyrkia, og flyttet med sin familie til Tyskland da hun var seks år. Hun er en av få kvinnelige imamer i Europa, i moskéen Ibn Ruschd-Goethe i Berlin. Hun har vært menneskerettsaktivist og kjempet for rettighetene til muslimske kvinner siden hun var jusstudent på det berømte universitetet Freie Universität Berlin. Senere har hun også jobbet for disse kvinnene som advokat.
Ateş har flere ganger vært nær å bøte med livet for sitt engasjement. Første gang var hun bare 21 år, og jobbet på et rådgivingssenter for kvinner. Hun ble skutt, men overlevde.
Siden det har hun fått mektige fiender, som lederne i Iran og Tyrkia. nå lever hun med politiovervåkning døgnet rundt. Ateş er mottaker av UiOs menneskerettspris 2019.
Menneskeretter er ikke islamske men universelle
Kimen til dette prosjektet ble plantet mange år tidligere, da hun som jusstudent tok opp sitt arbeid for kvinner.
– Da jeg var 20 begynte jeg å jobbe for kvinner som var utsatt for tvangsgiftermål og partnervold, og så at manglende kunnskap og forvirring rundt tradisjon, kultur og religion spilte en rolle i det, forteller hun.
Ateş sier at en av de første skrittene på veien hun nå er på var da la ledere for muslimske stater fram en egen menneskerettsdeklarasjon i Kairo i 1990.
– Jeg skjønte ikke hvorfor vi skulle ha egne islamske menneskerettigheter. Meningen med menneskerettighetene er jo at de er universelle, minnes hun.
Opprinnelig var ikke meningen at Ateş skulle være imam for moskéen, men i løpet av prosessen så hun at det var noe hun kunne brukes til, og som hun selv ønsket.
– Jeg gjorde alt det administrative arbeidet og betalte regningene, men lette etter en imam. Så begynte jeg å tenke over alt jeg hadde lært i de 8 årene med alt jeg hadde lest og gjort. Så hvorfor kunne ikke jeg være en imam for denne moskeen?
Tradisjonsbærer
Kritikere av Ateş mener at hennes menighet er noe nytt, som bryter med tradisjonen i Islam. At hun er en europeisk politisk aktivist og ikke en seriøs religiøs leder i Islam. Hun ser seg selv som en tradisjonsbærer, like god som de mektige religiøse autoritetene.
– Når de snakker om tradisjon gir de sin egen versjon av den, for det finnes ikke én tradisjon. Religionen oppsto i Saudi Arabia og spredde seg til hele verden. Overalt hvor mennesker har brakt med seg Islam, har den inngått i en symbiose med kulturen der den har kommet, påpeker hun.
Som eksempel trekker hun fram de svært ulike landene Indonesia og Marokko, og hvordan Islam også ser ulik ut i de to landene.
– Vi gjør det samme. Det vi praktiserer er en europeisk Islam. Vi tolker religionen utfra den kulturen vi lever i, det er det som er islamsk tradisjon sier hun.
Ibn Ruschd-Goethe – Brobyggermoskéen
Møtet mellom Europa og Islam preger også navnet til Ateş’ moské. Den er kalt opp etter den spanskfødte muslimske tenkeren Ibn Rushd, en autoritet på både Islam og Aristoteles.
– Han var filosof, lege, advokat og statsmann. Et renessansemenneske. Akkurat som Goethe, forklarer Ateş.
Navnet kombinerer en tysk tenker fra moderne tid, med en stor intellektuell i Islams historie. Men de hadde det til felles at de interesserte seg for begge tankesett.
– De kjempet for opplysning, og de var begge brobyggere mellom Oksidenten og Orienten, legger hun til.
Det er nettopp det Ateş ønsker at moskéen skal være. I hennes menighet foregår alle seremonier og bønn på tysk. Det er for at alle skal delta på likefot. Noen ganger har de endatil hatt det på engelsk, for at flyktninger og andre som ikke er gode nok i tysk skal bli inkludert. Ateister, enten de er tidligere muslimer eller ikke, og mennesker som bekjenner seg til andre religioner er velkomne i menigheten.
Formelt er dette Ateş', moské. Hun står for økonomi, organisasjon og er ansiktet utad. Men det religiøse ansvaret deler hun med andre.
– Jeg bestemmer ikke hvem som skal lede i bønn, eller andre seremonier. Hver fredag velges det noen som får disse rollene. Jeg er ansiktet utad, jeg må jo stå for det. Jeg har gitt livet mitt til det, og aksepterer det. Men innad i moskeen er vi flere som deler ansvaret, sier hun.
Vil starte universitet
For Ateş kan det virke som et imperativ, å alltid prøve en ny vei, selv om målet har vært det samme hele tiden. Året hun startet moskéen, begynte Ateş å studere Islam ved det prestisjefylte Freie Universität Berlin. Nå vil hun starte sitt eget universitet, hvor samtidsreligionen skal forskes på, og studeres.
– Vi har et møtested for bønn og annen religionsutøvelse. Det vi trenger nå er et sted hvor vi kan dele den teoretisk kunnskapen om religionen. Og behandler kunnskapen akademisk, sier Ateş entusiastisk.
På universitetet skal all slags religionsvitenskap og tilstøtende vitenskapsgrener ha sin plass.
– Ideen er å ha alle religioner der, med komparative religionsstudier, teologi og filosofi, forteller hun.
– Vi skulle ha gjort det for 20 år siden
Opprettelsen av Ibn Ruschd-Goethe-moskéen har ikke akkurat gått upåaktet hen. Mye av oppmerksomheten har heldigvis vært svært positiv, men menigheten har også påkalt vreden til mektige ledere i land som Iran, og hennes eget fødeland Tyrkia.
– Jeg våkner aldri opp og er overrasket over situasjonen jeg befinner meg i. Jeg tar aldri store avgjørelser uten å tenke gjennom konsekvensene. Så jeg var klar over risikoen. Men jeg er overrasket over at hele land, som Iran og Tyrkia ville kjempe mot en liten moské, sier Ateş.
Hun ser på motstanden som et tydelig tegn på at den reformasjonen av religionsutøvelsen hun ønsker seg er innen rekkevidde. Og at disse lederne også ser at deres verdier ikke lenger kommer til å være de styrende i framtida.
– Vi lever i en tid der myndighetene i land er oppriktig redde for at det vil komme en reformasjon av religionen. Jeg tenker at vi skulle ha gjort det for 20 år siden. De er redde for religionsfrihet, for kvinnelige ledere. Deres frykt viser at vi kan få gjennomslag, sier hun.
Risikerer livet for det hun tror på
Rett før vår samtale holder Seyran Ateş innledning på seminaret hennes i urbygningen ved universitetsplassen. Hun siterer en av sine rollemodeller, Rosa Luxemburg. «frihet er alltid friheten til annerledes tenkende». Luxemburg hadde aldri denne friheten. Men der hun ble forfulgt av den tyske staten, har heldigvis Ateş beskyttelse fra tysk politi. Selv i Norge. Mange farlige mennesker skulle dessverre ønske at hun ikke levde lenger.
– Jeg er veldig glad for at jeg har beskyttelse. Selv om jeg var forberedt på fare var jeg ikke klar over at det kom til å kreve så mye beskyttelse. Det er for en god sak, så jeg gjør det gjerne. Det er verre å ikke gjøre noe, sier hun.
Likevel er det ikke noe lite offer Ateş har gjort for det hun tror på. Det er ikke plass til mye spontanitet i det livet hun lever nå. Hun innrømmer at situasjonen er tøff.
– Jeg har drømmer. Jeg er et vanlig menneske, og skulle gjerne hatt et vanlig liv. Jeg skulle gjerne ha muligheten til å møte venner og ha muligheten til å være spontan, og se en kinofilm en kveld.
Trøsten finner imamen i religionen, forteller hun.
– Som troende, tror jeg at Gud aldri ville gi meg utfordringer jeg ikke kommer til å takle. Det er som en medisin for meg.
