Forsøk på en vitenskapelig tilnærming i Johaug-saken

Når noen påstår at det var israelerne som stod bak angrepet på World Trade Center, er det åpenbart en konspirasjonsteori. Likeledes når en påstår at CIA eller Lyndon B. Johnson stod bak drapet på John F. Kennedy.

Nå er det ikke alltid vi kjenner den fulle og hele sannhet om hva som har skjedd, men av mange mulige forklaringer er det alltid fornuftig å velge den enkleste, altså den enkleste som understøtter de opplysningene en har. Derfor er det nok fornuftig å anta at al-Qaeda stod bak 9/11, og at det var Lee Harvey Oswald som drepte Kennedy.

Nå ønsker mange at det legges fram 100 % bevis. Det har vi ofte ikke. Da må en nøye seg med indisier. Se bare på saken mot Eirik Jensen. Der forsøker påtalemyndigheten å vise til at han mottok penger av Cappelen. Men siden en ikke har bilder av en Jensen som mottar bunker av pengesedler, blir jobben å fortelle at hans omgang med kontanter, tekstmeldinger m.m. gjør dette til den mest naturlige forklaring. Kan de få fram at det er overveiende sannsynlig at dette har skjedd, kan han bli dømt for korrupsjon – selv om beviset mangler.

Innen vitenskap betrakter vi «sannhet» og «bevis» på samme måte. Siden folk er forskjellige, er det for eksempel vanskelig å gi et entydig bevis på effekten av en medisin. Det legemiddelfirmaene må gjøre, er å sannsynliggjøre at medisinen har en positiv effekt, og tilsvarende at sannsynligheten for alvorlige bivirkninger er liten.

Ofte bruker vi en sannsynlighet på 95 % som bevis på at det er en sammenheng mellom de data vi har samlet inn og hypotesen. I praksis betyr dette at i en av tjue tilfeller kan denne sammenhengen være tilfeldig. Vil vi være sikrere, øker vi kravet til 98 %. Innen harde fag som fysikk og kjemi, opererer en ofte på dette høye nivået, mens en innen samfunnsfagene av praktiske grunner gjerne velger 95 % nivået.

Nå er dopinghøringen mot Therese Johaug i gang. I den saken er det også muligheter for konspirasjonsteorier. I stedet for å godta hennes og legens forklaring om at hun fikk inn dopingmiddelet Clostebol via en salve, antydes det at hun har dopet seg bevisst med dette stoffet. En uttalelse fra presidenten i det internasjonale skiforbundet om at fire års utestengelse kan være passe, altså en straff som antyder systematisk doping, faller i denne kategorien. Nå er selvfølgelig problemet at vi ikke har alle data. Og om teorien om systematisk doping er korrekt, må vi forvente at alle de involverte beskytter seg så godt de kan. Det vil jo være en katastrofe for idrettsutøverne, for legene og for norsk langrenn om det viste seg at det her er snakk om systematisk doping. For noen er bare tanken om at norske idrettsutøvere skal dope seg helt usannsynlig, men vi har jo sett at en åpenbart er villig til systematisk å bruke medisiner for å bedre presentasjonsevnen. Grensen fra astmamedisin til et dopingmiddel er da kanskje ikke så veldefinert.

For å vurdere dette utenifra må vi da se på sannsynligheter. Ifølge den offisielle forklaringen fikk Johaug det forbudte stoffet gjennom en salve som ble brukt mot munnsår. Den ble kjøpt på et apotek i Italia siden legemiddelet mot munnsår ikke fantes i legekofferten. Litt underlig, siden munnsår gjerne er forbundet med høyde, snø og sol. Therese Johaug hadde også vært plaget med dette før, og vi kan lure på hvorfor hun ikke hadde sin egen godkjente salve. Vi kan også spørre hvorfor legen ikke tok med salve fra Norge etter at Johaug hadde snakket med ham flere ganger om dette.

Legen møter Johaug til frokost i Livigno og ser at leppene må behandles. Neste dag drar han til et apotek i byen og ber om salve mot munnsår. Der kjøpte han blant annet kremen Trofodermin, som innholder det forbudte stoffet Clostebol – et kjent dopingmiddel. Det er advart om dette med et symbol på pakken og på tuben står ordet Clostebol med store bokstaver.

De fleste av oss som får tilbudt en medisin på et apotek i utlandet vil vel sjekke medisinen meget nøye. Det kan være språkproblemer og medisiner selges ofte under andre navn. Siden dette kan gi grunnlag for misforståelser er det naturlig at vi vil sjekke pakken og innholdet så godt vi kan. En idrettslege vil jo også ha andre og meget gode grunner til å sjekke medisinen. Ikke minst når en vet at Clostebol er et kjent dopingsmiddel, og at endelsen –bol bør få en idrettslege og en idrettsutøver til å reagere. Det virker derfor lite sannsynlig at legen ikke har sjekket medikamentet. I beste fall er det grov uaktsomhet å unnlate å gjøre dette.

Johaug får medisinen av legen, som i følge hva hun sier forvisser henne om at den ikke er på WADAs liste over forbudte stoffer. Til tross for at Johaug noen uker før har sagt til journalister at hun alltid dobbelt og trippelsjekker medisiner, gjør hun det ikke nå. For oss virker det usannsynlig at hun ikke sjekker en ny medisin kjøpt i utlandet. Hele sikkerhetsapparatet rundt utøvere er basert på at utøveren alltid foretar en siste sjekk. Har legen gjort en feil er det da meget lite sannsynlig at utøveren vil gjøre samme feil på samme tidspunkt. Det er nettopp derfor regelen er at både legen og utøveren skal kontrollere, og det er nettopp derfor vi har to piloter i passasjerfly. Er sannsynligheten én til ti tusen for at en pilot gjør en feil, er den én til hundre millioner for at begge gjør feilen samtidig.

Ut fra den noe overfladiske behandlingen vi har gitt over, ser vi at dersom den offisielle forklaringen er riktig, har aktørene handlet meget uansvarlig. Nå er det ikke utenkelig at medisinen har manglet, at legen ikke har sjekket det han kjøpte og at utøveren heller ikke har gjort dette. Ikke utenkelig – men svært lite sannsynlig. Når en utenifra vurderer folks handlinger som uforklarlige, er grunnen ofte at det er en logisk forklaring, men en forklaring vi ikke kjenner. Det åpner for spekulasjoner.

Om vi da går til «konspirasjonsteorien» sier den at norske utøvere, som alle andre, har et sterkt ønske om å vinne. For å oppnå suksess er det fristende å bruke dop. En skulle tro at vinnerønsket er like stort hos norske som hos russiske, franske og amerikanske utøvere. Argumentet om at vi må bruke dop fordi de andre gjør det, kan også bli brukt. En vil kunne si at det er nødvendig for i det hele tatt å være i toppsjiktet. Mange idrettsutøver bruker derfor dop, og noen, stort sett utlendinger, blir tatt.

Et argument mot dop er at det skader utøveren, men hva om en bruker så små doser at de skadelige effektene er neglisjerbare? For eksempel er middelet Clostebol egnet til å bygge muskelmasse hos kvinner uten at en trenger veldig store doser. Virkningen vil ofte være av varig karakter. Dvs. en kan stoppe å ta stoffet og i noen grad beholde effekten.

Nå er risikoen for å bli tatt en god grunn til å ikke bruke dop. Straffen kan også være høy, utestengelse, tap av medaljer og anseelse. Tidligere var sannsynligheten for at WADA skulle oppdage bruk av Clostebol liten, spesielt om utøveren bare brukte dopet i begrensede perioder. Problemet for WADA var at testen i så fall måtte utføres innen seks dager etter at stoffet ble inntatt. Med nye metoder kan en finne dopet i over en måned etter at det ble brukt. Det øker risikoen for å bli tatt dramatisk.

Johaug brukte kremen på leppene i 11 dager nede i Livigno. Like etter at hun kom hjem ble hun dopingtestet. Her oppga hun at hun hadde brukt kremen. Det ble da funnet 13 nanogram per milliliter. Til opplysning fant WADA cirka halvparten av dette i kroppen til syklisten Stefano Agostini. Han ble utestengt i 15 måneder. Det må likevel påpekes at vi her snakker om nanogram, altså forsvinnende små doser – så små at de kan være forenelig med å bruke Trofodermin som leppesalve.

«Konspirasjonsteorien» sier at Johaug dopet seg systematisk, og at den forbudte salven bare var en unnskyldning. Ut fra denne teorien gikk da legen på apoteket med den hensikt å kjøpe en forbudt salve. Styrken til denne teorien er at om den er sann, så har aktørene handlet taktisk og svært logisk. Dette i motsetning til den offisielle forklaringen, der både legen og Johaug har opptrådt særdeles uansvarlig og ulogisk.

Vi har tatt oss den frihet og sette sannsynlighetsverdier på de stegene i den offisielle forklaringen som førte fram til at Johaug testet positivt. Disse er anslått i tabellen over. For eksempel mener vi at sannsynligheten for at en ikke tar med egen leppekrem når en har stritt med dette problemet tidligere er 50 %. Regner vi sammen disse får vi en sannsynlighet på 0,000000125. Det er omtrent like usannsynlig som å oppnå topp-premie i Lotto. Nå er tallene spekulasjon fra vår side, selv om forskere med dypere innsikt nok vil kunne sette mer nøyaktige verdier på hvert steg. Likevel er det slik at selv om vi øker sannsynligheten på hvert steg, vil vi likevel komme ut med en meget liten verdi.

Vi har forsøkt å angripe denne saken «vitenskapelig». Vi har gjort det ved å gi en kvalitativ analyse, deretter en kvantitativ. Fordelen med den siste er at vi får se punktene i forklaringene i sammenheng, svakheten er at datagrunnlaget er basert på skjønn, og at en tallmessig presentasjon ofte kan gi inntrykk av det motsatte. Problemet er likevel at av de to mulige forklaringene diskutert over, så virker den offisielle minst sannsynlig.