Ytringsfrihet og ytringsansvar

Spørsmål om vitenskapelig ansattes ytringsfrihet og akademisk frihet har de siste ukene skapt stort engasjement ved norske universiteter. Vi ser at konkrete hendelser har aktivisert ulike debatter som igjen har forsterket hverandre. Det har versert påstander om venstreorientering og politisk korrekthet ved universitetene. Det er stilt spørsmål ved muligheten til å formidle politisk kontroversiell forskning om innvandring, og det er uttrykt bekymring for at ansatte ledere ved universitetet truer den akademiske friheten. I sum har dette bidratt til å gi debatten én retning, der fokuset på ytringsfrihet og akademisk frihet har vært bortimot enerådende.

La det ikke være noen tvil: NTNU skal kompromissløst forsvare ytringsfriheten og den akademiske friheten. Samtidig vil jeg reise en tilgrensende problemstilling, som jeg mener fortjener en større plass i debatten, nemlig diskusjonen om ytringsansvar og ytringskultur. Dette handler ikke om leders rolle i å påvirke vitenskapelig ansattes ytringer, men om forskerfellesskapets, og ledelsens, rolle i å bygge god ytringskultur, basert på anerkjente forskningsetiske normer.

Kritikerne av ytringsklimaet ved norske læresteder viser ofte til Grunnloven, som først og fremst regulerer at man ikke skal holdes rettslig ansvarlig for sine ytringer. Rettsforfølgelse for ytringer er så godt som aldri aktuelt ved norske universiteter. Man kan derfor si at Grunnloven regulerer en minimumsbetingelse, men den er ikke tilstrekkelig rettesnor for en fri og åpen ytringskultur. Universitets- og høyskoleloven stiller tydeligere krav til sektoren enn det Grunnloven gjør. Den fastslår prinsippet om faglig frihet og pålegger institusjonene å « Legge til rette for at institusjonens ansatte og studenter kan delta i samfunnsdebatten». De ansattes akademiske frihet reguleres i universitets- og høyskoleloven §1 og er særlig knyttet til den enkeltes faglige ansvar for innhold i undervisning, emne og metode for forskning og åpenhet om forskningsresultater. NTNUs holdning i disse spørsmålene er soleklar. NTNUs vitenskapelig ansatte skal ha frihet til å undervise, forske og formidle resultater av sin forskning uten å frykte negative sanksjoner.

I tillegg til Grunnloven og universitets- og høyskoleloven, er Etiske retningslinjer for statstjenesten relevante. Punkt 3.3 handler om åpenhet og ytringsfrihet. Statsansatte har en rekke begrensninger i deres rett til å uttale seg på virksomhetens vegne, men for vitenskapelige stillinger ved universiteter, høyskoler og forskningsinstitusjoner er denne rettigheten utvidet. Begrunnelsen er at det for disse stillingene « nettopp er en del av arbeidets karakter å bidra i samfunnsdebatten». Retningslinjene viser til de ansattes rett og plikt til å formidle forskningsresultater, selv når disse « strider mot vedtatt politikk». Dette punktet kan sees som en presisering av at forskere også kan formidle faglige innsikter som de har tilegnet seg gjennom sitt vitenskapelige arbeid, selv om disse innsiktene ikke er resultater fra egen forskning. Dagens forskning er så spesialisert at det vil være vanskelig for en forsker å delta i samfunnsdebatten kun basert egne forskningsresultater.

Ytringsansvar og ytringskultur

Forskernes og fagmiljøenes ansvar når de deltar i samfunnsdebatten er berørt i flere sentrale dokument innen forskningsetikken. Forskerens ekspertise og prestisjen som forskningsbasert kunnskap fortsatt nyter i store deler av befolkningen er en forpliktelse. Jeg vil spesielt trekke frem de Nasjonale etiske retningslinjene for samfunnsvitenskap og humaniora, som har eksistert siden 2006, og ble revidert i 2016. På en helt annen måte enn lovgivingen er dette fagmiljøenes egne og selvpålagte etiske rettesnorer. Retningslinjene gir en inngang for refleksjon rundt dilemma og gråsoner. Mens arbeidsgiver skal tilrettelegge for ytringsfrihet, er det gjerne forskernes og fagmiljøenes refleksjoner og debatt som må sette rammene når forskere deltar i det offentlige ordskiftet, i kraft av å være fagperson på et område. Jeg vil trekke frem noen eksempler på momenter som kan åpne for at forskere og forskersamfunnet selv begrenser sine ytringer, særlig fra kapittel F i retningslinjene, som omhandler forskningsformidling: « Forskningsformidling er å kommunisere vitenskapelige innsikter, arbeidsmåter og holdninger fra spesialiserte forskningsfelt til personer utenfor fagområdet.»

Punkt 44 slår fast at gjengivelser av andres bidrag til det offentlige ordskiftet ikke skal være tendensiøse, og meningsmotstandere skal ikke gjøres til stråmenn for urimelige synspunkter. Forskeren bør klargjøre begrensninger i eget fagperspektiv og egen kompetanse på det aktuelle saksfeltet. Dette kan gjøre det lettere for lesere og publikum å vurdere andre faglige perspektiver, og dermed bidra til fri meningsdannelse. Videre understreker retningslinjene at deltakelse i samfunnsdebatten setter store krav til saklighet, begrunnelse og klarhet. Det kan være uklare overganger mellom deltakelse som fagperson og deltakelse som vanlig samfunnsborger. Forskeren bør oppgi sitt fagfelt, og ikke bare sin grad eller posisjon, når han eller hun opptrer som fagekspert. Når fagpersonen deltar som samfunnsborger, bør han eller hun ikke bruke tittel eller henvise til særskilt vitenskapelig kompetanse.

Institusjonenes og forskerfellesskapets rolle

Universitetene, høyskolene, og ledere på alle nivå har et ansvar for å bidra til at forutsetningene for ytringsfrihet er gode, og at det ikke forekommer forfølgelse eller straff for ansatte eller studenter som utøver disse rettighetene innenfor lovens rammer. Institusjoner og ledere kan også til en viss grad bidra til refleksjon rundt ytringsansvar og fremme en god ytringskultur. Men det er verken mulig eller ønskelig at det er institusjonens ledere som skal foreta de vurderingene som forskersamfunnet har pålagt seg selv å gjøre, for eksempel gjennom de nasjonale etiske retningslinjene for samfunnsvitenskap og humaniora. Det vil være umulig for en leder å ha oversikt over hva den enkelte vitenskapelig ansatte faktisk har av forskningsbasert grunnlag til å kommentere en spesifikk sak. Det er forskerens egne refleksjoner og diskusjoner i fagmiljøene, som må avgjøre i hvilke sammenhenger en forsker bidrar til samfunnsdebatten med sin vitenskapelige kompetanse, og når den samme personen heller velger å delta i debatten som en politisk engasjert samfunnsborger.

I en kommentar til et intervju i Khrono den 28. september i år, skilte førsteamanuensis Magne Lindholm (Oslomet) mellom ytringsfriheten som et juridisk spørsmål og den moralske og etiske dimensjonen som kan kalles ytringskultur. Dette peker på et sentralt punkt. NTNU skal kompromissløst forsvare ytringsfriheten og den akademiske friheten. Samtidig skal vi arbeide for å bygge en god ytringskultur basert på den enkeltes ytringsansvar. I stor grad er dette et arbeid som må foregå i forskerfellesskapene. Samtidig har også ledelsen et ansvar for å legge til rette dette.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.