Karolinska Institutet (KI) i Stockholm har lenge blitt vurdert som et av de ledende medisinske universitetene i Europa. Ifølge ulike internasjonale rankinger de siste årene er det tilfelle også etter dokumentasjonen om at Macchiarini-skandalen inkluderer et omfattende forskningsfusk. Den svenske allmennhetens tillit til Karolinska Institutet har derimot sunket som en stein. For noen år siden var tilliten til institusjonen svært høy, men i Kantar SIFOs anseelse-indeks for svenske universiteter og høgskoler i 2018 ligger KI nær bunnplassen. Miljøet som deler ut Nobelprisen i medisin og fysiologi, har i løpet av noen få år fått et dårlig rykte hos medelsvensson.
LES OGSÅ: Ottersen: - En meget ubehagelig sak
LES OGSÅ: KI-rektor mistenkt for forskningsfusk
LES OGSÅ: Ottersen frikjent for mistanke om fusk
I dette tilfellet er det realistisk å regne med at det ikke bare er KI, men samlebegrepet Karolinska folk tenker på når de vurderer universitetet, noe som også omfatter universitetssjukehuset med samme navn. Juridisk og økonomisk er dette to ulike institusjoner. Mens KI er et statlig universitet, er Karolinska Universitetssjukhuset (KS) drevet av länet. Samtidig finnes det, spesielt innen det medisinske toppsjiktet, et omfattende personalfellesskap. Mange professorer på KI er samtidig overleger eller har andre sjefsstillinger på sjukehuset. Det gjaldt også den italienske ”stjernekirurgen” og gjesteprofessoren Paolo Macchiarini fram til hans fall. Kritikk som rammer en av institusjonene, vil derfor lett ”smitte” over på bedømmelsen av den andre. Karolinska Universitetssjukhuset har bl.a. fått mye negativ oppmerksomhet de siste årene på grunn av det nye, rådyre sjukehusbygget i Solna og mistanker om kameraderi og konsulentkorrupsjon knyttet til virksomheten. Akkurat nå er KS-ledelsen dessuten hardt kritisert for ikke å ha reagert i tide mot anti-semittisk trakassering av jødiske leger, gjennomført av en overlege ved en av klinikkene.
Tillitstapet for KI kan altså ha flere årsaker, men ettersom raset i tapt anseelse kom i årene 2016–18 er det rimelig å regne med at avsløringene av ”stjernekirurgen” Paolo Macchiarinis livsfarlige transplantasjoner av kunstige luftrør, etterfulgt av dokumentasjon om forskningsfusk, er den aller viktigste. Saken verserte i flere år før det, men det var i januar 2016 da SVT sendte en grundig, kritisk dokumentarer i tre deler om Macchiarinis virksomhet, Experimenten: Stjärnkirurgen, at saken tok av. Det var denne publiseringen, og den offentlige debatten som fulgte, som til slutt fikk forsvarsverkene den daværende KI- og KS-ledelsen hadde bygd opp for å beskytte Macchiarini og seg selv, til å revne.
SVT-journalisten Bosse Lindquist, som var hovedansvarlig for dokumentarfilmene, har denne høsten utgitt en 450-siders bok om arbeidet med saken (Macchiariniaffären: Sanningar och lögner på Karolinska, Albert Bonniers Förlag). Det er en interessant, detaljrik og opplysende, men også skremmende gjennomgang av sakens ulike akter, i Sverige så vel som internasjonalt. Først og fremst er Lindquist opptatt av å vise bakgrunnen og strukturene som gjorde skandalen mulig, dvs. av å påvise at saken ikke kan reduseres og isoleres til historien om en karismatisk, uetisk og manipulerende italiensk gjesteprofessor som fikk for stor tillit og makt. Det ble, både ved KS/KI i Sverige og ved ledende forskningsklinikker i andre land, gjennomført transplantasjoner uten forutgående, medisinsk utprøvning og vitenskapelig evidens. Store grupper av helsepersonell ble involvert. Forskningsfusket handlet heller ikke om feilaktige framstillinger i én artikkel, men om flere uredelige artikler publisert over flere år. Da den første interne varslingen om uredelighet i forskning kom, var toppledernes umiddelbare reaksjon å hemmeligholde kritikken, dekke over saken og forfølge varslerne. Institusjonens ry og rykte utad var lenge viktigere å vokte enn hensyn til pasientene – og viktigere enn vitenskapelig etterrettelighet.
Da trollet sprakk, måtte noen av topplederne gå fra sine maktposisjoner, inkludert KIs daværende rektor, Anders Hamsten, og en universitetskansler som var tidligere rektor. Macchiarini selv fikk sparken ved KS/KI, og arbeider nå andre steder i verden.
Men operasjonene, som ble etterforsket, førte ikke til noen rettslig tiltale. ”Fint folk är svåra att fälla”, konstaterer en svensk statsadvokat under sakens gang. Rett nok kom også svenske påtalemyndigheter fram til at operasjonene med luftstruper ikke var bygd på vitenskapelig evidens og utprøvd erfaring, altså var Macchiarini uaktsom. Han testet plaststruper på mennesker før de var utprøvd på dyr. Men ettersom påtalemyndighetene ikke fant å kunne bevise at pasientene, som alle var syke, ville levd lenger hvis de ikke hadde blitt utsatt for slike operasjoner, kunne ingen tiltale tas ut mot noen.
Lindquist viser at denne besynderlige logikken bygger på et falskt premiss, nemlig at pasientene var så akutt sjuke at det ikke fantes alternative behandlingsformer. Dokumentasjonen som legges fram, viser imidlertid at det ikke var tilfelle. Og hvilken domstol vet hvor lenge noe dødsoffer i praksis ville levd om det ikke hadde blitt drept akkurat der og da? Indirekte er jo resonnementet et grønt lys for spekulative behandlingsformer med høy risiko. Hvem kan motbevise at en lege prøvde ”å redde liv”?
Det som må innrømmes av det medisinske og akademiske etablissementet, innrømmes til slutt, men heller ikke mer. KIs nye, norske rektor, Ole Petter Ottersen (tidligere rektor ved UiO), offentliggjorde 25. juni 2018 at samtlige seks artikler som Macchiarini og hans medarbeidere hadde publisert om plaststruper, felles for forskningsfusk. Artiklene trekkes derfor tilbake. Begrunnelsen og bevisene avgjørelsen bygger på er kjent fra tv-dokumentarene og svært lik den redegjørelsen de fire varslerne ved KS/KI hadde oppgitt i sin anmeldelse i 2014, samt fra den etterfølgende utredningen om forskningsfusk som professor emeritus Bengt Gerdin ved Universitetet i Uppsala gjorde for KI i 2015, etter varslingen.
At KI trengte flere år (og en rektoravgang) for til slutt å kunne akseptere fakta i denne saken, sier sitt om motstanden og tregheten i det medisinske imperiet. Mest oppsiktsvekkende er det likevel at Ottersen demonstrativt legger vekt på også å felle de av varslerne som hadde stått som medforfattere til enkelte av Macchiarinis artikler. To av dem har ifølge Ottersen opptrådt klanderverdig, mens den offentlig mest profilerte varsleren, professor Karl-Henrik Grinnemo, felles for ”uredelighet i forskning” i en av disse artiklene – på linje med Macchiarini selv.
Ifølge Ottersen er det KIs oppfatning at ingen som har deltatt i en forskningsstudie – og medvirket som forfatter – kan unngå eventuelt ansvar for uredelighet i forskning, heller ikke om man i ettertid oppdager og anmelder at det har vært fusket med noen av dataene i studie. Du er likevel å anse som skyldig! Den nye KI-rektoren prøver å sukre den bitre pillen med noen ord om at varslerne har opptrådt ”hedervärt”.
Her er det et krystallklart budskap mellom linjene. En KI-ansatt forsker som er medforfatter til en medisinsk artikkel – og som i ettertid oppdager at noe er galt med data eller presentasjon – gjør klokest i å holde kjeft. Påtaler du denne typen forskningsfusk – og får medhold i dine mistanker og opplysninger – vil du selv bli stemplet som fusker.
Slik får en taushetskulturen til å leve videre.
Kronikken er først publisert i Uniforum.
