Mange i Norge er engstelige for amerikanske tilstander i akademia. Tidligere har jeg påpekt at den norske fremstillingen av amerikansk akademia er skjev blant annet p.g.a. overdreven frykt for snøfnugg av noen studenter som krever «trigger warnings» og «safe spaces».
Disse tilstandene blir ofte fremstilt som en trussel mot den akademiske friheten og for ytringsfriheten. Selv om jeg mener frykten for snøfnuggstudenter er overdreven, er det likevel en grunn til bekymring for den akademiske friheten i USA.
Grunnen er at stillingsvernet og den akademiske friheten til vitenskapelig ansatte i amerikansk høyere utdanning er under sterkt press på grunn av den økende bruken av midlertidig ansatte og ansatte uten tenure.
Tenuresystemet
Tenure-systemet er sentralt for den akademiske friheten. American Association of University Professors (AAUP) utarbeidet prinsipper om vitenskapelig ansattes frihet til å forske på og å undervise om upopulære temaer. Men en stadig mindre andel av vitenskapelige ansatte har tenure eller i det hele tatt mulighet til å oppnå tenure.
Ifølge AAUP sto vitenskapelig ansatte uten tenure, i stillinger som heller ikke kvalifiserer til tenure, (Non Tenure, NTs) i 2015 for 70 prosent av all undervisning ved amerikanske universiteter og høyskoler. Allerede i 1993 konkluderte AAUP med at andelen NTs i høyere utdanning var et «økende og kritisk problem» innen akademia som kan føre til manipulering og undertrykking av den akademiske friheten.
Ifølge AAUP startet trenden i årene mellom 1972 og 1977, i en tid med redusert offentlig støtte til høyere utdanning. Samtidig var det en enorm vekst i antall studenter. Dette førte til at universiteter og høyskoler lette etter fleksible løsninger for institusjonene, som ikke kunne være sikre på at fremtidige overføringer ville kunne sikre nok midler til å beholde ansatte med «tenure».
Men alt kan ikke forklares med penger. Selv i bedre økonomiske tider har trenden med å ansette folk uten tenure fortsatt. Det absolutte antallet vitenskapelig ansatte i med tenure eller med tenure i sikte har økt de siste tiårene, men det relative antallet har gått dramatisk ned.
«For-profit» er verstingene
Ofte er det snakk om deltidsstillinger. Tall fra American Sociological Association (ASA) viser at andelen ansatte i deltidsstillinger økte fra 31,4 prosent i 1975 til 51,4 prosent i 2011. 46,1 prosent av de vitenskapelig ansatte offentlige institusjoner og 42,2 prosent i private institusjoner hadde deltidsstillinger i 2011, mot henholdsvis 28,4 og 30 prosent i 1975.
Institusjoner som er «for-profit» er verstingene. Der fant ASA at 90,1 prosent hadde deltidsstillinger i 2006. Samtidig hadde kun 0,5 prosent av de vitenskapelig ansatte i slike institusjoner tenure i det hele tatt.
I sum er dette er en voldsom devaluering av kunnskapene og innsatsen som legges ned hvert år i undervisning og veiledning samtidig som studentene betaler stadig mer i studieavgifter.
Livet som adjunct
Så hvordan er livet for adjuncts (se faktaboks)? Mange av dem har kontrakter som går fra ett semester av gangen til flere år. Ofte må adjuncts kombinere deltidsjobber ved flere ulike institusjoner og jobber totalt sett mer en fullt. Det betyr ofte mange timer i reising mellom de ulike arbeidsplassene. Tid og penger går bort til å komme seg fra sted til sted mellom slagene. Slike arbeidsforhold går utover livskvaliteten.
Mange adjuncts lever med en særdeles trang økonomi. Hvor mye man tjener i slike stillinger varierer og er avhengig av disiplin, sted og type institusjon. Hvor mye man må tjene for å kunne klare seg avhenger også mye ut fra hvor man bor. Men la meg ta et tenkt eksempel fra Massachusetts, en delstat med mange universiteter og hvor det er relativt dyrt å leve.
Tall fra Chronicle of Higher Education viser at en som underviser i engelsk denne delstaten, får i gjennomsnitt 3599 dollar per kurs. En fulltidsstilling tilsvarer fire kurs per semester. Det er to semestre i året. Det gir en inntekt på rundt 28 800 dollar, eller 248 000 kroner etter dagens kronekurs, for to semestre. Det er rett under de 29 030 dollarene en singel person uten barn i delstaten må tjene for å kunne ha råd til mat, klær, tak over hodet og andre grunnleggende ting, ifølge Living Wage Calculator utviklet av økonomen Amy Glasmeier ved Massachusetts Institute of Technology. En voksen og ett barn trenger 61 693 dollar.
Noen tjener mindre. Adjuncts ved community colleges får betalt fra 1000 til 5000 dollar per kurs, med en median på 2700 dollar. Det gir en time timelønn på 10 til 15 dollar, eller 100 og 160 kroner, om en regner med tid forberedelse og retting av oppgaver og eksamener. Noen må undervise 10 til 12 kurs per år for å tjene greit. Til sammenligning: i Alabama, en av USAs fattigste delstater, må en singel person uten barn tjene minst 11,33 dollar i timen for å kunne ha råd til det grunnleggende.
Siste utvei: Prostitusjon
Det er ikke rart mange må kombinere undervisning med annet arbeid og jobber som baristaer, Uber-sjåfører og annet. Noen selger blod og blodplasma. Enkelte har funnet ekstreme løsninger for å få nok penger. Avisen the Guardian intervjuet i 2017 en adjunct som tydde til prostitusjon for å spe på lønna etter at hun opplevde et plutselig kutt i antall kurs hun kunne undervise.
Andre må gå på sosialen. En undersøkelse ved UC Berkeley Center for Labor Research and Education viste at en fjerdedel av adjuncts i deltidsstillinger i 2015 var avhengige av offentlige støtteordninger for å få hjulene til å gå rundt, for eksempel SNAP (penger til mat) og Medicaid (helseforsikring for fattige).
Får ikke helseforsikring
En god andel adjuncts får nemlig ikke helseforsikring gjennom arbeidsgiveren sin. Etter Obamas helsereform valgte noen universiteter å kutte i timene til timelærerne deres så de kunne unngå å betale helseforsikring. Obamacare krevde at arbeidsgivere skulle stå for helseforsikringen til arbeidstakere som jobbet 30 timer i uka eller mer. Det betyr at man må ut på det private helsemarkedet og betale i dyre dommer for forsikringsplaner, dersom de ikke kvalifiserer til Medicaid. Mange har heller ikke pensjonssparing gjennom jobben, eller mulighet til å spare til pensjon på egenhånd. Ved pensjonsalder finner noen ut at de rett og slett ikke har råd til å pensjonere seg.
Trusselen mot den akademiske friheten
Den akademiske friheten til deltidsansatte uten tenure kan være liten eller ikke-eksisterende. Mange deltidsansatte har dessuten liten eller ingen tilgang til forskningsmidler til å delta på konferanser og til å samle materiale. Ofte er de ikke representert når institusjonene tar viktige avgjørelser om fremtidig forskning og undervisning. Noen har ikke kontorplass og må treffe studenter på for eksempel cafeer dersom det er behov for oppfølging.
Det dessuten kan være lite rom for å introdusere temaer som enkelte studenter oppfatter som kontroversielle temaer. I en tid der studenter blir sett på som kunder som skal tilfredsstilles, kan administrasjonen legge ekstra press på NTs for å ikke ta opp vanskelige temaer. For selv om advarslene om studenter som snøfnugg er overdrevne, så skjer det at studenter klager på vinklingen i undervisningen, om det er på kvaliteten, innholdet eller annet.
Men også andre kan påvirke hva som skjer i klasserommene. Det er lang tradisjon for private penger i høyere utdanning. Oftest er det uproblematisk, men ikke alltid. Mange universiteter er avhengige av pengegaver fra tidligere studenter for å få hjulene til å gå rundt. Spesielt ved små, private—og gjerne religiøse—institusjoner med en sterk alumnusforening og med pengesterke donorer kan det bli vanskelig om administrasjonen blir presset utenfra.
Press fra pengesterke donorer
Selv NTs som har ganske sikre fulltidsjobber som ikke er tidsbegrenset («indefinite appointments») kan oppleve den akademiske friheten er truet. Mens en tenured vitenskapelig ansatt kun kan sies opp ved skjellig grunn eller ekstraordinære omstendigheter, kan universitetene, spesielt de i delstater med generelt svakere stillingsvern, mye enklere si opp NTs dersom de skulle si eller skrive noe som administrasjonen misliker.
Selv kjenner jeg personlig til flere—noen av dem til og med tenured—som har blitt utsatt for mer eller mindre press fra administrasjonen etter at pengesterke donorer har stilt spørsmålstegn ved noe de har sagt eller skrevet i klasserommet, i media eller i forskningen sin. I valget mellom store pengegaver og lett utskiftbare vitenskapelig ansatte, kan administrasjonen fort velge pengene.
Ville fjerne all tenure
I flere delstater har det vært mer eller mindre vellykkede forsøk på å svekke tenuresystemet. I 2017 la republikaneren Rick Brattin et lovforslag som skulle gjøre slutt på muligheter til tenure ved fremtidig ansettelser ved offentlige universiteter i delstaten Missouri. Han ønsket å gi universitetene større mulighet til å sparke vitenskapelig ansatte. Det gikk heldigvis ikke igjennom.
I Iowa mislyktes den republikanske politikeren Brad Zaun i 2017 sitt forsøk på å avslutte hele tenuresystemet ved offentlige institusjoner i delstaten . I år har en underkomite i Senatet i delstaten anbefalt at det reviderte forslaget godkjennes.
Andre har klart å svekke tenuresystemet kraftig. I Wisconsin fikk den daværende republikanske guvernøren Scott Walker i 2015 gjennom en ny ordning som ga mer makt til politisk utnevnte styremedlemmer til å regulere arbeidsvilkårene til vitenskapelig ansatte.
Mistillit til akademia
Slike tiltak vitner om en generell mistillit til akademia, spesielt blant deler av det konservative USA. Det er ikke til å komme unna at de fleste vitenskapelig ansatte, gjerne de i humaniora og samfunnsvitenskapelige fag, er politisk og ideologisk mer liberale enn mange amerikanere. For deler av USA er tenured liberale professorer symbolet på alt som er galt med landet. Filmer rettet mot dette publikummet fremstiller professorer som fiendtlig innstilt til konservative kristne studenter. Dokumentaren Expelled: No Intelligence Allowed (2008) tok for seg hvordan biologer som er kritiske til evolusjonsteorien er blitt frosset ut av akademia og fremstilte naturvitenskapelige forskere som nær sagt et kartell som ville beskytte ressursene sine og ideene sine fra kritikk. God’s Not Dead (2014) portretterer professorer som håner kristne i klasserommet og nærmest mobber studentene sine. En av de fremste lederne av den kristne høyresiden James Dobson har gjentatte ganger advart ofte foreldre mot å la barna deres studere ved sekulære universiteter, i tillegg til mange kristne universiteter han anså som for liberale. I Bringing Up Girls advarte han foreldre om at lesbiske og feministiske professorer kunne lure de uskyldige døtrene deres inn i lesbiske og bifile forhold. Det var bedre å sende dem på ett av de mange kristne institusjonene som har blitt opprettet for å verne unge mot ukristelig innflytelse.
Reaksjoner og organisasjoner
Realiteten er at veldig mange vitenskapelig ansatte er i et særdeles utsatt posisjon. Ikke bare har de manglende akademisk frihet. Ofte er adjuncts er relativt nyutdannede som drømmer om en tenured fulltidsstilling i akademia, mens andre er av ulike årsaker i slike stillinger i tiår. De kan for eksempel være gift med en med tenure. Noen slutter og er på leting etter noen annet å gjøre. De siste årene har den såkalte « quit-lit» genren blomstrer. Der deles knuste drømmer og praktiske råd om hvordan man som ofte overkvalifisert arbeidskraft kan selge seg inn i andre yrker.
Andre har innfunnet seg med at drømmen om tenure aldri kommer til å oppnås og har organisert seg for å kjempe for bedre arbeidsforhold. Organisasjonen New Faculty Majority har siden 2009 koordinert NTs. Landet rundt har NTs (og doktorgradsstipendiater) dannet fagforeninger. Mange av dem har vunnet fram med krav om økte lønninger, pensjonssparing og helseforsikring. Noen har klart å forhandle fram forskningsmidler til NTs så de kan delta på konferanser. Dette er en del av en trend der også flere lærere i grunn- og videregående skole har organisert seg. Nylig har lærere i blant annet Los Angeles, Denver og West Virginia vunnet fram i kampen for bedre arbeidsforhold og økte lønninger.
En kule er en kule
Det er med andre ord ikke bare mørkt. Men selv med noen seire for NTs, er deres arbeidsvilkår og akademiske frihet langt fra det deres tenured kollegaer kan nyte. Og det er et markant klasseskille mellom de med og uten tenure.
En ting har de likevel felles, tenured eller ei: stadig flere opplever at studentene har lov til å ta med seg våpen på campus. Slik AAUP ser det, er det en trussel mot den akademiske friheten. Vissheten om at det er bevæpnede personer i rommet kan legge en demper på den frie samtalen. En kule er en kule, om man har tenure eller ei.
UA har også invitert Hilde L. Stephens til å delta i UA-debatten 30.april med tema: «Verden er farlig. Det er best å holde seg hjemme. Eller?»
Her finner du mer informasjon om debattmøtet:
https://www.facebook.com/events/413277229473966/
