Rangeringen av NTNU: Fra fusjon til fritt fall

Rangeringen av verdens beste universiteter av Times Higher Education er nylig offentliggjort. Den viser at NTNU antakelig har satt verdensrekord i fritt fall med omtrent 200 plasser i løpet av to år. NTNU er nå rangert som det 26 beste universitetet i Norden. Kvaliteten på slike rangeringer er høyst tvilsom, men fallet er markant, og det er opplagt at fusjonen som ble gjennomført i 2016, ville ha slike konsekvenser. Flertallet i styret – de eksterne representantene og studentrepresentantene – vedtok i praksis å forandre NTNU fra et universitet til en interregional høyskole. Da ber man om å falle på internasjonale rangeringer.

Vi kan jo si at dette vedtaket var et modig trekk for å peke nese til alt snakket om viktigheten av å være internasjonalt fremragende. Når NTNUs styreleder intervjues om 26 plassen i Khrono, burde vi derfor forventet at budskapet var noe sånt som: Da vi vedtok fusjonen med tre høyskoler, var NTNUs rektor og jeg enige om at universitetsrangeringer og internasjonalt rykte ikke var så viktig. Vi prioriterte å gjøre det vi trodde var kunnskapsministerens ønske og å legge vekt på det vi oppfattet som NTNUs samfunnsoppdrag.

I stedet sier styrelederen at «NTNU skal være et av de beste universitetene i Norden» og fortsetter: «Vi har høye internasjonale ambisjoner (…). Vi ønsker å være et fremragende internasjonalt universitet, og rangeringene viser at det ikke går rette veien». Det er imidlertid vanskelig å forstå hvordan NTNUs styreleder kan forvente at fusjonen ikke skulle ha konsekvenser, at en interregional høyskole kan framstå som internasjonalt fremragende. Fikk han dårlige råd i forkant av fusjonsvedtaket? Eller forsto han ikke hva han var med på? Vi kan sympatisere med prorektor Bjarne Foss som i samme artikkel karakteriserer NTNUs plassering som «ikke hyggelig». Dessverre er det ingen grunn til å håpe på mer hygge framover.

De fleste NTNU-ansatte lever antakelig godt med rangeringen. Den har små om noen konsekvenser for den daglige virksomheten, og i praksis er det vurderingen av det enkelte forskningsmiljø som kan ha betydning. Det blir imidlertid pinlig når NTNUs ledelse gjennom slike uttalelser som de har kommet med i Khrono, vil ha oss til å tro at NTNU kan forventes å klatre på de internasjonale rangeringene i de kommende årene. Som alle med et minimum av innsikt i metodene bak disse rangeringene vil vite, er det en utopisk tanke. Snarere vil NTNU antakelig tape ytterligere terreng siden særlig asiatiske universiteter gjør seg stadig mer gjeldende.

Hva NTNUs styre og ledelse faktisk tenker om disse tingene, er en godt bevart hemmelighet. Prorektor Foss sier bare at de skal vurdere saken. Forhåpentligvis er tanken om klatring på rangeringene bare munnsvær. NTNU er blitt en profesjonsinstitusjon, og det må styre forventningene. I tillegg har vi jo et campusprosjekt som innebærer en lang ørkenvandring og stort forbruk av ressurser. Kan vi ikke i det minste få fred for «store ord som flyr forbi» om framtidige rangeringer?