Åpent brev til studentrepresentantene i styret

Dere hadde kanskje heller ikke tenkt at det skulle bli så mye ståhei midt i eksamensperioden? Jeg vet ikke hva som opptar facebookfeeden deres – men her på Helgeland er det rimelig mye NORD-saker!

Jeg har studert på tre forskjellige institusjoner: Høgskolen i Nesna, Universitetet i Nordland på Mo og nå på det Arktiske universitetet i Tromsø. Jeg ville valgt førstnevnte hver gang og jeg kan personlig skrive under på å studere på Nesna er noe helt spesielt. Man blir sterkt knyttet til institusjonen og stedet som setter uslettelige spor i enhver student som har satt sin fot her.

Dere husker kanskje en spesiell lærer på ungdomsskolen eller i videregående skole som strakk seg litt lenger for at du skulle ha det bra, eller hjalp deg med utfordringer og problemer som læreren overhodet ikke hadde trengt å gjøre? Den 101 år gamle institusjonen på Nesna er full av slike lærere – folk som brenner for profesjonsutdanning og kan den krevende kunsten med å utdanne lærere fra og til regionen vår. Tidligere rektor Sven Erik Forfang sa at på Nesna ble man ikke bare utdannet til lærer, men man ble utdannet til å være leder i idrettslaget og 17. maikomitèen også! Disse verdiene som bor i veggene på Nesna er noe vi er stolte av, er bygd opp over mange årtier og som vanskelig lar seg kopieres eller flyttes.

Jeg var en veldig engasjert student satt selv i styret for tidligere Høgskolen i Nesna i to perioder fra 2008-2014 som studentrepresentant. Jeg følte at vi studentene og studentdemokratiet ble tatt på alvor, og at til tross for krevende tider for institusjonen var vi høyt prioritert hos ledelsen. «Fornøyde studenter er vår beste reklameplakat» pleide de å si med stolthet i stemmen. Det var vi som kom på slagordet «det er ikke størrelsen det kommer an på», og trykte opp hundrevis av tskjorter som studenter og ansatte bar med stolthet.

Studentsamskipnaden la til rette for at Studentsamfunnet kunne ha vår egen pub, «Thorvalds» som lenge var ansett som den beste konsertscena på Helgeland. Vi fylte til og med blackboxen vår med 16 tonn sand for å lage beachparty – så lenge direktøren i samskipnaden fikk sin egen plass på stranda. Alt dette hadde en enorm verdi for oss som studenter – en tilleggsverdi til selve utdanningen, men en verdi som dessverre ikke kan måles i kroner og øre, og således har ingen plass i balansen til hverken Nord eller StudentiNords budsjetter.

Mot slutten av 2000-tallet ble det satset hardt fra Nordland Fylkeskommune på at man skulle danne universitet i Bodø. Man fikk fra fylkesnivå initiert det som het «Nordlandsprosessen» hvor man skulle fusjonere institusjonene i Bodø, Narvik og Nesna. Det var en spennende affære å være med som studentrepresentant på Hurtigruta der alle styrene var samlet. Men det akademiske Nordlands svar på «Trollfjordslaget» ville neppe imponert han Kristaver fra Trøndelagskysten. Det ble med forsøket, og institusjonene ble ikke enig om fusjon. Det jeg imidlertid sitter mest igjen med fra den prosessen er måten Nesna ble omtalt på fra ansatte og representanter fra Bodø – anført av direktør Fossum. Man hadde skapt et narrativ om den håpløse lille skolen på Helgeland som ikke var god nok. Jeg husker at jeg ble innstendig forbanna på den uverdige måten de omtalte vår skole på. Den nedlatende måten å snakke om Nesna var dessverre noe vi ofte fikk høre i de mange møtene i og rundt nordlandsprosessen. Det hadde allerede da blitt en vedtatt sannhet i Bodø at Nesna var noe annenrangs.

Det var sterke krefter i sving for å tvinge Nesna inn i en fusjon. Man plukket av utenlandsstudiene med argumentasjon om at det var «badestudier», til tross for at en stor del av studentene kom til Nesna og fullførte en utdannelse her. Studenter fra Bergen og Oslo kom til lille Nesna – og flere av dem er lærere og barnehagelærere i dag!
Med krav om masterløp i lærerutdanninga ble det vanskeligere å være en selvstendig institusjon – faktisk hadde ingen av fusjonspartene tilstrekkelig med kompetanse til å tilby utdanningen alene. Dette, kombinert med marsjordre fra KD ledet oss inn i fusjonsforhandlinger med daværende Universitetet i Nordland.

Jeg føler meg heldig som fikk lov til å markere motstand og var en av tre som stemte i mot fusjon i det siste styremøtet som ble avholdt for Høgskolen i Nesna. Jeg trodde ikke på de fagre lovnadene om blant annet 200 ansatte og 2000 studenter på Helgeland etter å ha hørt og opplevd måten man ble behandlet og omtalt på av universitetet i Bodø, og jeg benyttet min rett og mulighet til å stemme i mot. Jeg husker at jeg diskuterte det med venner og familie og argumenterte for at jeg ikke hadde tenkt å være med på å legge ned en da snart 100 år gammel institusjon, det kunne jeg ikke leve med.

Jeg ble oppnevnt som studentrepresentant i overgangsstyret mellom da Universitetet i Nordland og Høgskolen i Nesna. Et mellomskjær hvor man ble enige om medgift til tvangsekteskapet. Det var helt tydelig at det var administrasjonen som holdt i tøylene. Det jeg imidlertid husker best var diskusjonen om innlemmingen av Høgskolen i Nord-Trøndelag i neste fusjonstrinn. I diskusjon om hvorvidt man skulle legge ansvaret for lærerutdanning til HiNt, ble det ramaskrik blant styremedlemmene: «Vi kan jo ikke gjøre det, det rokker jo ved universitetets eksistens» ble det høyt og tydelig proklamert. Nord-Trøndelag ble omtalt i meget lite hyggelige ordelag, og jeg kunne levelig se og høre for meg hvordan vi på Nesna ble omtalt i samme styrerom tidligere.

Fusjonsplattformen inneholdte som kjent mange lovnader om utvikling og satsning på Helgeland. Ironisk nok begynte nedgangen for utdanning på Helgeland allerede første studieår etter fusjonen. Det ble raskt tydelig at her skulle det ikke satses, men bygges ned. Man har siden fusjonen gjort mange grep som er godt dokumentert for å bygge ned studiestedet, slik at når øyeblikket kom var det en enkel avgjørelse å kvitte seg med oss med et pennestrøk. Antall studenter er gått ned med ca 65% etter fusjonen – samtidig som kommunene på Helgeland skriker etter kvalifiserte lærere og sykepleiere.

Rektor Hanne Solheim Hansen nekter selvsagt for dette, men har personlig sammen med HR/Økonomidirektør Anita Berg Eriksen spilt sin rolle igjennom sine styreverv i StudentiNord. De la ned kantina, la ned studentbarnehagen, solgte boligmassen, flyttet det meste av utstyr til Bodø og til slutt sa de opp et helt fotballag med de beste folkene man kunne ha ønsket for å ta vare på studenter på Nesna. Til tross for dette er studentene på Nesna i dag mer fornøyd enn ved andre campuser i universitetet – det sier kanskje sitt om styrkene ved denne campusen.

Rapporten for ny studiestedsstruktur er heftig omtalt den siste måneden – mest på grunn av sin ekstremt tendensiøse bruk av tall og «fakta» for å sverte Nesna. Kan man stå inne for slikt et slett arbeid? Oss som studenter ville sannsynligvis ha fått verst mulige karakter om vi leverte noe slikt på eksamen. Hvorfor har man behov for å rigge spillet på den måten? Det oppfattes ikke som redelig og som fullstendig uverdig – all den tid man lever i et kraftig asymmetrisk maktforhold der man sitter ribbet igjen som den minste mellom Bodø og Levanger.

Styrelederen deres har allerede vært ute og sagt at universitetet ikke er bærekraftig slik det er organisert nå kun to-tre år inn i fusjonen. Jeg leser en stor innrømmelse i de ordene og det er vanskelig å ikke tenke at dette var planen fra dag 1. Man skulle tvangsgifte Nesna inn i universitetet, loppe 130 millioner fra utdanningene på Helgeland og stenge dørene på Nesna for godt. Jeg vil ha en diskusjon om begrepet bærekraft, for en slik måte å holde på er ikke innenfor bærekraftsprinsippet, slik jeg forstår det.

Den siste måneden har dere sett en enorm mobilisering på Helgeland – først ble vi forbanna, så gråt vi en skvett, men så reiste vi oss og samlet en hel region mot dette ranet. Man har støtte fra fjern og nær, og betydningen av institusjonen på Nesna har ettertrykkelig blitt demonstrert. Det tales for at både Universitetet i Sør/Øst og NTNU skal se på sin studiestruktur og deres respektive små campuser skjelver i buksa.

Vi setter pris på at det kom studentrepresentanter fra Bodø på vår konferanse i forrige uke. Vi hadde en god samtale etter konferansen, og det er for meg klart at man har dyktige og lydhøre representanter for studentene i dere. Jeg tror og håper at dere har fått et nyansert syn på Nesna som studiested, og at historien om den håpløse lille annenrangs institusjonen slår noen sprekker i deres sinn.

Dere står nå ovenfor et tøft valg i neste styremøte. Skal man kjøpe innholdet i rektors famøse rapport om studiestedsstruktur og stemme for forslaget om å blant annet legge ned Nesna som studiested i robustheten og bærekraftens navn, eller skal man beholde Nesna som studiested og spille oss god og imøtekomme fremtidens behov for kvalifisert arbeidskraft i regionen vår, slik statsråden etterspør? Slik forslaget står nå, får vi hverken utdannet nok lærere og sykepleiere til regionen vår fremover. I tillegg til at lærerene ikke får muligheten til å heve kompetansen sin for å i det hele tatt kalle seg lærer i fremtiden.

Jeg stemte mot fusjonen fordi jeg ikke trodde at man ønsket oss godt på Nesna – og at fusjonsplattformen var for god for å være sann, og jeg fikk dessverre rett på alle punkter. Jeg kunne gjort som flesteparten av de andre i styret og stemt for, men jeg kunne ikke leve med å ha vært med på å legge ned skolen vår. Det ansvaret ville jeg ikke bære på mine skuldre. Kan dere?

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.