AV-utstyr i auditoriene: Bare gjør det!

Den 19. august kunne vi lese følgende overskrift i Universitetsavisa: «Mangler utstyr: - Det er pinlig å være professor på NTNU!» Det dreide seg om at NTNU ikke allerede før semesterstart hadde utstyrt sine auditorier og klasserom for videoopptak og strømming av forelesninger, og professor Lars Johan Materstvedt uttrykte sin frustrasjon ved dette utsagnet. Det er veldig lett å forstå frustrasjonen, og jeg synes det er overraskende at ikke flere er på banen med lignende kritikk. Riktignok er det per nå hele 12 kommentarer til saken, men kommentarene fokuserer mer på teknisk-pedagogiske aspekter av strømming og videoopptak, heller enn den grunnleggende kritikken som var utgangspunktet for artikkelen. Kanskje er det slik at noe av konservativismen bunner i at vi i det store og hele er skeptiske til ideen om strømming, videoopptak og digitalisert undervisning, og at vi dermed – bevisst eller ubevisst – nesten bare er glade for at NTNU drar føttene etter seg i denne saken.

Personlig deler jeg Materstvedts frustrasjon, men jeg ville ikke ha uttrykt meg på samme måte. For jeg er veldig stolt over å være professor på NTNU; det er et privilegium få forunt. For 8 år siden, da jeg kom fra en lignende jobb på Universitetet i Agder, et annet universitet jeg er veldig glad i, gikk jeg over plenen mellom Hovedbygget og Gamle Kjemi, og det slo meg: Jeg er her. På Gløshaugen. På NTNU. Som professor. Og jeg reflekterte over noen lavpunkter fra tiden som student, hvor selvtilliten var på et minimum, og hvor jeg hadde tenkt: «Om jeg kunne få oppleve å forelese her bare en gang, hvor stort ville ikke det være. Men det ligger ikke i mine muligheter.» Og jeg hadde vært lei meg og trist over at livet og studenttilværelsen skulle være så vanskelig. Men nå var jeg her, som professor, sprekkeferdig av stolthet, og jeg kunne forelese for 350 studenter i Kretsanalyse. Jeg elsket det, og vågde til og med å slå noen morsomheter fra tid til annen.

En av morsomhetene mine havnet på Facebook-siden Overhørt på NTNU. Angivelig skulle jeg ha sagt at målet med høyere utdanning er å skape forvirring på et stadig høyere nivå. Selv om jeg mente at jeg egentlig hadde sagt at målet med høyere utdanning er å erstatte de løgnhistoriene man hadde lært tidligere i skoleverket, med nye og mer sofistikerte, så var jeg veldig glad for at studentene hadde lagt merke til noe jeg hadde sagt i en forelesning, og til og med oppfattet essensen av det. Om jeg sa det ene eller det andre vil for alltid være uvisst, men hadde seansen blitt filmet, hadde vi kunnet repetere og fått visshet i hva jeg egentlig hadde sagt. Kanskje studentene da også hadde fått med seg det glimrende resonnementet jeg mente å ha ført som forklaring på konsekvensen av Lenz’ lov i samme forelesning. Eller kanskje det ville vise seg at forklaringen ikke var så glimrende og/eller at studentene egentlig ikke forstod forklaringen; jeg kunne i så fall ha justert den til neste gang og/eller studentene kunne ha fått hjelp av videoopptaket til å skaffe seg dypere innsikt.

Det er nå 4 år siden den store fusjonen som gjorde NTNU til Norges største universitet med mange campuser i tre byer. I mellomtiden har jeg også blitt instituttleder, og funnet at det er for krevende å kombinere den jobben med å fortelle morsomheter i Kretsanalyse og andre emner. Derimot har jeg blitt involvert i mange mer overordnede saker, for eksempel visjoner og ideer om studieprogrammer og emner på tvers over institutter, campuser og byer. Selv om jeg og mange andre kunne anføre en del utfordringer ved en slik modell, var det dette NTNUs toppledelse og styre ønsket, blant annet begrunnet i at det ville føre til en reduksjon i antall studieprogrammer på NTNU, totalt sett. I tillegg ville man kunne utnytte faglige synergier og lære seg å samarbeide på tvers. Dette var gode intensjoner, og jeg var – som del av lederteam – med på å støtte opprettelsen av disse nye programmene.

Men jeg må innrømme at jeg trodde at NTNU sentralt ville sette i verk tiltak for å kunne realisere dette i praksis; det vil i hovedsak si at jeg tok det for gitt at alle auditorier og klasserom på alle våre campuser ville bli utstyrt med det beste av AV-utstyr for automatisk strømming og videopptak av våre undervisningssesjoner, slik at et stort praktisk hinder for multicampus-undervisning ville bli eliminert, i det minste. Men dette skjedde ikke. Istedenfor fikk vi prøveprosjekt hvor noen få av de store auditoriene fikk slikt utstyr.

En av professorene på vårt institutt som underviste i et større emne, var så heldig å få sine forelesninger i ett av disse auditoriene. Han tok det i bruk, og var strålende fornøyd. Utstyret var godt og virket som det skulle, og han fikk den hjelpen han trengte fra multimediesenteret og AV-tjenesten. Denne professoren er også en av våre best likte forelesere, for studentene ser en person som, nesten bokstavelig talt, legger sitt liv i å gi det best mulig pedagogiske tilbud til dem, som inkluderer videopptakene – som dermed også har blitt en integrert og viktig del av hans totale pedagogiske pakke. I dette semesteret er han imidlertid tilfeldig plassert i auditorier som ikke har slikt utstyr, og dermed har han i prinsippet måttet rykke tilbake til start.

Men i praksis har han kunnet fortsette med strømming og videoopptak fordi vi – instituttet – på eget initiativ har utredet og kjøpt portable «strømme-video-survival-kit» som alle forelesere har fått, slik at de ikke trenger å være avhengige av en sentral tjeneste. Vi måtte jo ha dette, for hvordan skulle vi ellers få til hybrid digital-analog undervisning i lys av koronakrisen dette semesteret? På grunnplanet gjør vi alltid det vi må gjøre for å gi våre studenter det beste tilbudet vi kan med de rammebetingelsene vi får. Det er likevel ingen tvil om at det hadde vært langt bedre – teknisk, pedagogisk, økonomisk – at alle undervisningsrom bare rett og slett hadde vært adekvat utstyrt og profesjonelt driftet med tanke på strømming og videopptak.

Jeg skjønner ærlig talt ikke hva motkreftene mot å satse på det selvfølgelige bunner i. Er det ubevisst motstand mot innovasjon og endring og frykten for å gjøre feil som sitter dypt i hele vår organisasjon; ønsker man å vente på hva campusprosjektet kommer frem til av innovative læringsarenaer; eller er det kanskje en overordnet, perfekt digitaliseringsstrategi vi kan skimte om fem til ti år som er hinderet? Eller kanskje det er penger det skorter på? Det tror jeg ikke noe på.

Selv om NTNU skulle bruke 50 millioner på dette, selv om store digitaliserings- og campusprosjekter vil føre til andre og bedre løsninger om fem til ti år, selv om det perfekte systemet lar vente på seg – så er det nå vi har behovet. Det er nå vi er i en pandemi. Det er nå – akkurat nå, i dette semesteret – vi skal realisere den beste hybride undervisning som er mulig. Da må NTNU tilby sine pedagoger de beste instrumenter som er å oppdrive, og ikke en billig ukulele fra Clas Ohlson.

La oss heller ha som visjon å vise vei i Norge på dette området. Bare gjør det!

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.