«Challenge» til NTNUs kommunikasjonsavdeling

I høst har vi for eksempel blitt pepret med kommunikasjonsavdelingens nye kampanje Challenge. Det er uklart for meg hvem målgruppen er, men jeg har blitt kontaktet av både interne og eksterne kolleger som lurer på hva NTNU holder på med. Selger vi joggesko? Kampanjen har tydeligvis challenge everything som underliggende budskap. Her bes mottakeren utfordre tyngdekraft, fart, språk, osv, men også utdanning, kunnskap, og demokrati. Jeg skjønner såpass at det er dobbeltkommunikasjon inne i bildet, men spør likevel. Er det et godt budskap i våre dager? En kan vel si at timingen til kampanjen er noe utfordrende i seg selv, all den tid dagens trend synes å være at fakta ikke er fakta. Falske nyheter er i vinden, akademisk viten er oppe til diskusjon. At kritikk av kampanjen karakteriseres som vranglesing av prorektor Bjarne Foss er jo fornøyelig, men kanskje en litt paradoksal oppfølging av challenge-budskapet.

Samtidig har vi en trend hvor det jeg noe flåsete vil kalle konsulentspråket har inntatt Norges største universitet for fullt. I rapporten om Arealkonsept for campus NTNU snakkes det ikke om grupperom og forelesningssaler, men en har i stedet forelsket seg i David Thornburgs «Campfires in Cyberspace, Primordial Metaphors for Learning». Fritt oversatt til norsk har man valgt å kalle byggeklossene i arealkonsept for læring henholdsvis scene, vannpost, leirbål, hule og verksted. Den utfordrede leser lurer kanskje på om det er en akademisk institusjon, eller en blanding av indianerleir og barnehage vi driver?

I beskrivelsen av scene skriver man at « Kunnskap og overtro har vært overført fra menneske til menneske i generasjoner: Gjennom stammens prat rundt leirbålet, både i samtaler blant likemenn, og monologer der vismenn eller eldre inviterte medlemmene inn i stammens historier. I arealkonseptet er byggeklossen «scene» en variant av leirbål.» Videre motiveres begrepet vannhull med: «eldre tiders vannposter og brønner som møtested i, og på tvers av, sosiale fellesskap. Ikke ulikt moderne arbeidsfellesskaps prat og samling ved kaffemaskinen. Dette beskriver arenaer for en uformell og uplanlagt interaksjon. De kan i det norske studielivet finnes på mange ulike steder, for eksempel som sosial interaksjon i kantina, på bar, eller i forbindelse med felles fysisk aktivitet. Sammenlignet med leirbål er vannposten mer uformell: Alle ved vannposten er samtidig både den som lærer bort, og den som lærer. Rykter, sladder, drømmer og oppdagelser, alt har plass ved vannposten.»

Så vet vi det. Rykter, sladder, drømmer og oppdagelser i skjønn forening. Det er vel dette læring handler om. Dette står jo også godt til budskapet om å utfordre alt. Eller?

Min surmagede utfordring til NTNU ledelsen er: Hva koster den Nike-inspirerte reklamekampanjen, og kan vi ikke slutte å late som vi leker cowboy og indianer på Norges største universitet?

Jon Olaf Olaussen

Professor ved NTNU Handelshøyskolen og vrangleser