Den akademiske komedie

"Og rektoren erkjente at han aldri mer skulle ta beslutninger uten at han tok inn over seg rådene fra sine ansatte." Les en post docs fabel om NTNU og likestillingen.

Publisert Sist oppdatert

Ved NTNU i Trondheim regjerte rektor. Han hadde omdømme som en forstandig mann, selv om han tok beslutninger uten alltid å involvere de ansatte. Rektor var opptatt av at de beste hodene skulle holde til ved universitetet hans. Ikke bare hadde han to Nobelprisvinnere under sine vinger, han hadde faktisk toppforskere i alle fag, og nå hadde han til og med fått en astronaut inn i NTNU-familien. ”Fra nano til kosmos og tilbake”, var rektors hemmelige motto for universitetet sitt.

Rektor jobbet tidlig og sent med fusjonering av både den ene og den andre utdanningsinstitusjonen. Det så ut til at han ville få aksept for beslutningene om fakultetsstrukturer, ledelsesstrukturer og navn. En ting hadde han imidlertid ikke lykkes med ennå: likestilling. Akademiske toppstillinger var ikke jevnt fordelt mellom kvinner og menn, snarere tvert imot. Situasjonen ble forverret etter fusjonen, og i alle fag var fordelingen sørgelig ujevn.

Rektoren samlet sine mest betrodde medarbeidere, og la en slagplan for rekruttering av kvinner i akademiske stillinger.

”Vi må begynne med starten”, sa han. ”Vi må begynne med å få inn dyktige, unge kvinner i studentmassen!”

”Men, det har vi jo allerede”, sa likestillingsrådgiveren oppgitt. ”NTNU er et meget attraktivt førstevalg for alle de flinke, unge jentene i landet.”

”Da må vi satse på rekruttering av kvinnelige stipendiater!” utbrøt rektor ivrig.

”Det har vi gjort i mange år, og det skal vi fortsette med”, svarte likestillingsrådgiveren. ”Nå har vi 41% kvinnelige stipendiater, og 59% menn. Men det er fremdeles ikke godt nok!”

”Hvordan ser det ut med de midlertidig ansatte sliterne i postdok-stillinger, da”, undret rektoren noe betuttet.

”37% er kvinner, 63% er menn”, informerte likestillingsrådgiveren, og sukket før hun fortsatte: ”Tallene er heldigvis litt bedre når det gjelder førsteamanuenser, med 41% kvinner og 59% menn. De er i det minste faste ansatte. Vi har dessverre ikke oversikt over tallene når det gjelder de andre midlertidig ansatte fantene, som lever fra hånd til munn på eksternfinansiering.”

Rektoren var oppriktig lei seg over de nedslående tallene. Men likestillingsrådgiveren hadde ennå ikke avslørt det verste. ”Nye NTNU framstår ikke så moderne når man ser på tallene for fordeling av professorater. Bare 24% mot 76%, eller for å si det med andre ord, bare én av fire professorer på NTNU er kvinner!”

Rektoren gikk fortvilet rundt i rommet, og klødde seg i nakken. ”Hva er årsaken til dette, da? Hvorfor vil ikke kvinner bli professorer?”

”Rektor”, svarte likestillingsrådgiveren, ”Kvinnelige akademikere jobber hardt. Du som selv er professor vet at man må jobbe hardt for å gjøre seg fortjent til å bli professor. Og man bør jobbe hardt for å fortjene å beholde tittelen. Det er ikke kompetanse og vilje hos kvinner det står på. Som sjefenes sjef vet du også at det handler om å legge til rette for å skape en kultur slik at folk skal orke å strebe etter toppstillinger. Hvis du som ung og lovende går i møte, og det bare sitter en gjeng med selvtilfredse, mannlige professorer og bruser med fjørene for hverandre der, så skal det noe til at du gidder å gå inn i den manesjen igjen! ”

”Ok”, sa rektor, og fikk ny gnist og nye ideer: ”Vi trenger rollemodeller! Vi trenger kvinnenettverk! Vi trenger støtteordninger!”, ropte han med hendene i været.

”Vi har jobbet med det i 15 år, men ja, det må styrkes, og det må smøres ut over hele det nye NTNU”, svarte likestillingsrådgiveren nøkternt. Dette bør være absolutt hovedfokus i tiden framover. Det holder ikke med festtaler. Her må det hardere lut til!”

”Hva vil du jeg skal gjøre, da?”, sukket rektoren mismodig. ”Kvinnene må jo ønske det selv.”

Likestillingsrådgiveren visste råd: ”Kvinnene ønsker det selv! Du kan starte med å gi alle de sultne, kvinnelige postdok-ene stillinger som førsteamanuenser. Gi dem fast stilling, tillit, og frihet til å utvikle undervisningsopplegg og forskningsprosjekter, så skal du se at det blir en positiv vind over universitetet. Dernest kan du lete blant førsteamanuensene, og du vil finne en haug med professorspirer. Gi dem opprykk, og det vil bære frukter i lang tid framover! Og til slutt: premiér ledere som ansetter kvinner i toppstillinger.

Rektoren berømmet likestillingsrådgiveren for arbeidet hennes, og grunnet en dag eller to på det hun hadde sagt. Så iverksatte han hennes råd. Ikke mange måneder etter var den faglige kvaliteten på undervisningen ved alle institutt økt, publikasjonstallene var steget til himmels, HMS-problemene var redusert, og overalt på campus så man glade kvinner og menn. Og rektoren erkjente at han aldri mer skulle ta beslutninger uten at han tok inn over seg rådene fra sine ansatte.