Det er viktig med effektivisering også for universiteter og høyskoler

Offentlig sektor utgjør en stor og helt avgjørende del av norsk økonomi. Folk har forventninger om at kvalitet og tilgjengelighet av tjenester fra det offentlige skal bli bedre fra år til år. Samtidig er vi helt avhengige av kontinuerlig effektivisering – produktivitetsforbedring – i hele økonomien for at velferdsstaten skal være bærekraftig. Alternativet er betydelige skatteøkninger eller betydelig dårligere kvalitet og tilgjengelighet for offentlige tjenester. Produktivitetsforbedring innebærer at man får mer igjen for de samme ressursene, eller like mye igjen for litt mindre ressurser.

Det er også bærebjelken i et grønt skifte i økonomien: Ikke bare velferdsstaten, men også klimaet er avhengig at vi hele tiden utnytter ressursene bedre. En viktig forskjell på privat og offentlig sektor er at markedsmekanismer tvinger frem produktivitetsforbedring i privat sektor. Virksomheter som ikke forbedrer seg taper i konkurransen, og går i ytterste konsekvens konkurs (og frigjør med det ressurser til andre virksomheter som utnytter dem bedre). For offentlig sektor er bildet et noe annet, selv om vi også der, i UH-sektoren for eksempel, ser produktivitetsforbedringer. Tellekantsystemet for forskningspublisering er et eksempel på det. Regjeringen mener imidlertid at det også er behov for å gi incentiver til "produktivitetsforbedringer i nevneren”, altså noe lavere ressursbruk for de samme tjenestene. Derfor effektiviseringsreformen.

Mer til satsingsområder og UH

Reformen har virket. Offentlig sektor er mer effektiv nå enn da vi tiltrådte. Med reformen ønsker regjeringen ikke bare mer effektiv bruk av fellesskapets ressurser, men også større handlingsrom for å gi mer til prioriterte satsingsområder i statsbudsjettet. Reformen innebærer at alle statlige virksomheter gjennom effektivisering tilbakefører 0,5 prosent av alle driftsbevilgninger til felleskapet. Altså et halvt øre per krone. Hvordan institusjonene håndterer dette legger vi oss ikke opp i utover at vi forventer at det faktisk realiseres som en produktivitetsgevinst gjennom kontinuerlig arbeid for økt effektivitet.

Denne gevinstrealiseringen blir i neste omgang brukt på regjeringens satsinger. Mens en rekke sektorer har bidratt til felleskassen og fått mindre igjen, har UH-sektoren blitt styrket hvert eneste år, fordi sektoren er et viktig satsingsområde for regjeringen. I samme periode som effektiviseringsreformen har virket, har universiteter og høyskoler fått en reell budsjettvekst på om lag 1,5 milliarder kroner, medregnet bidraget til reformen.

Administrasjon av høy kvalitet

Artikkelen som Universitetsavisa publiserte, antyder at det er administrasjonene ved institusjonene som får merke effektiviseringen mest. Vi har tro på at lærestedene kjenner mulighetene i egen institusjon godt, og er derfor best i stand til å se hvor effektivisering er mest hensiktsmessig. Med stadig nye teknologiske løsninger er det antagelig – som i resten av arbeidslivet – også behov for å tenke nytt om hvordan man jobber i administrasjonen.

Samtidig vet vi at universiteter og høyskoler som kjennetegnes av høy kvalitet i forskning og utdanning, sørger for høy kvalitet på administrasjonen og har investert i teknisk-administrativt ansatte. Kvalitet avhenger imidlertid ikke kun av ressurser, men også av måten man jobber med de ressursene man har. Noen tiårs erfaring med investeringer i IKT har for eksempel vist at gevinstene av ny teknologi vanligvis er avhengig av ny organisering. Det innebærer endring, som ofte innebærer behov for investering i ny kompetanse. Igjen er det den enkelte institusjon som best kan vurdere hvordan dette skal gjøres.