Er campus riktig virkemiddel for bedre samarbeid?

Gjennom lang tid har NTNU arbeidet for å samle mest mulig av sin virksomhet i en campus på og omkring Gløshaugen. Hvor initiativet kommer fra, vet jeg ikke. Kanskje er det et ledd i regjeringens arbeid for å skape større enheter i politi, forsvar og all annen statlig virksomhet. Men NTNU går iallfall entusiastisk inn med alt sitt.

Målet med campusprosjektet er selvsagt å skape et bedre universitet ved at den fysiske nærheten gjør at fagene samarbeider bedre, slik avgått rektor beskriver i intervjuet foran rektormaleriene.

Men er campus rett virkemiddel? Når en del universitet omkring i verden lever i campus, skyldes det ikke at det er brukt som et vellykket terapi-middel, men at f.eks. eiendomsforholdene for lang tid tilbake har gjort det slik. Er det bare et slikt samlet bygningskompleks NTNU ønsker, og har ikke NTNU tenkt ut et annet mål? I så fall må man si det. Hvor blir det forresten av Gjøvik og Ålesund i alt dette?

Ettersom avgått rektor ikke klarer å vise en tydelig veg fram til et universitet som skal være bedre enn NTNU, må det gjøres oppmerksom på steiner som kan ligge i vegen: Hvordan skal en kandidat fra vår campus se ut? Skal hun ha med seg litt av flere fag som historie, sosiologi, skipsteknologi, og arkeologi? Blir ikke det bare en form for journalistutdannelse?

Alternativet er i beste fall bare å gjøre utdannelsen umåtelig lang. Men har Norge råd til det, og blir skipsteknologien så grensesprengende bra som moderne bruk av havet krever?