Er fysisk læringsmiljø vårt svar på enekontor?

Universitetsavisa ba åtte ansatte og studenter ved NTNU svare på følgende spørsmål: Hva kan NTNU lære av koronaperioden? Her er Åste Solheim Hagerups bidrag.

Det er ofte først når hverdagen forsvinner at du ser verdien av det du hadde. Dette er en klassisk trope vi finner igjen i mange deler av samfunnslivet, og som har gjort seg spesielt gjeldende i lys av koronasituasjonen. For studentene handlet dette om tapet av læringsmiljøet.

Å gå fra en hverdag hvor studentene fritt kunne bruke campus til alle døgnets tider, sitte på lesesal med medstudenter og møte faglærer i forelesning, til en heldigital studiehverdag alene på hybelen, er mildt sagt en dramatisk endring. Jeg sitter fortsatt igjen med følelsen av at NTNU og resten av sektoren ikke har forstått konsekvensene dette har hatt, og kommer til å ha, for studentene våre. Studenter er allerede en utsatt gruppe og flere opplever store utfordringer med ensomhet og psykisk helse. Isolasjon og pandemi er altså ikke en vinnende kombinasjon med de eksisterende forhold.

Skremmende situasjon

Jeg tror at flere har antatt at utfordringene som studentene hadde i vår, nå har forsvunnet siden de ser studenter på campus igjen. For å skuffe dere, så stemmer det altså ikke. Flere studenter går uker uten å ha fysisk oppmøte på campus, mange sliter med å delta på den digitale undervisningen og førsteklassestudentene har få eller ingen arenaer får å danne sosiale nettverk og bli kjent med ny by. Situasjonen er på flere måter skremmende.

Så, hva kan man egentlig lære av det vi har vært gjennom og den situasjonen vi er i nå? Det er egentlig ganske innlysende. Mennesker er sosiale vesener og vi trenger å danne trygge og gode relasjoner med omgivelsene og menneskene rundt oss. Den beste måten studentene gjør dette på, er gjennom det fysiske læringsmiljøet på campus. Hvis NTNU har en interesse av å forebygge frafall, sikre studentenes psykososiale forhold, samt opprettholde god utdanningskvalitet, må ledelsen så raskt som mulig finne en løsning hvor vi kan legge til rette for dette både nå under pandemien, men også i etterkant. Vi har lenge ropt om identitetsareal, en campus som er tilgjengelig hele døgnet og flere og bedre lesesalplasser. Hvis ikke NTNU etter dagens situasjon forstår viktigheten av fysiske fasiliteter, så vet jeg ikke hva som skal til.

Uformelle læringsarenaer, samarbeid med medstudenter og en campus som legger til rette for læring er helt sentralt for en god studiehverdag. De fleste av oss er enige om at det «digitale læringsmiljøet» og undervisningskvalitet per nå, ikke kan måle seg med den autentiske studentopplevelsen som det fysiske læringsmiljøet tilbyr oss.

Når stormen har stilnet og livet har returnert til det tilnærmet normale, håper jeg at alle som skal legge en finger på campusprosjektet vekter viktigheten av et godt fysisk og psykososialt læringsmiljø minst like tungt som enekontor for ansatte.

Her kan du lese flere ytringer i serien:

Owren: Å lykkes eller å trå feil med pandemi og digital undervisning

Torvatn: NTNU må tenke nytt om areal

Roy: A phenomenal change in communication

Vifladt: Ingen er forskåna fra korona

Hjelseth: Blir mye som før, eller får vi varig endring?

Møller: Koronakrisen som drivkraft for utvikling og endring?