Fly til Tallinn er ikke mer klimavennlig enn buss til Røros

Instituttleder ved Institutt for lærerutdanning (ILU) Torberg Falch hevder i en kommentar i Universitetsavisa at instituttets valg om å chartre fly for å avholde internseminar i Tallinn, er mer klimavennlig om man hadde arrangert dette seminaret på Røros og tatt buss dit.

Hvorvidt det er en god ide å legge et slikt seminar til Tallinn eller ikke, skal jeg ikke diskutere her. Men påstanden om at det er mer klimavennlig å fly til Tallin enn å ta buss til Røros vil jeg gjerne bidra til å avkrefte.

Falch begrunner sin påstand med at flytrafikk innen EU er med i EUs kvotesystem, og at det dermed ikke har noen effekt å gjennomføre klimatiltak. Han mener manglende forståelse for dette systemet fører til at man prioriterer feil tiltak for å redusere klimautslippene, og at man feilaktig tillegger det å fly et klimautslipp.

Det er rart at ikke Falch ser den åpenbare sirkelargumentasjonen her. Om ingen faktisk reduserer utslippene, vil heller ikke utslippene gå ned. Så enkelt er det. Hvis NTNU reduserer sitt forbruk av flyreiser (eller av energi for den saks skyld), så har dette en direkte klimaeffekt. Så kan markedsvirkninger bidra til at disse besparelsene blir dempet (rebound effects). I 2030, når de kvotepliktige sektorene i EU skal (per dagens mål) ha redusert utslippene med 43% sammenliknet med 2005, så er det jo de faktiske reduksjonene som har skjedd i disse sektorene som er skyld i at utslippene har gått ned, deriblant (forhåpentligvis) NTNUs reduksjon i forbruk av energi og flyreiser. Virkemiddelet klimakvoter har hjulpet til med å oppnå dette, i tillegg til en rekke parallelle virkemidler innen de ulike sektorene.

Torberg Falch hevder videre at undertegnede sier at kvotesystemet ikke virker. Det har jeg ikke hevdet; jeg har bare hevdet at Falchs argumentasjon om at å fly til Tallinn er mer klimavennlig enn å ta buss til Røros, er feil. Og det er heller ikke nødvendig å mene at kvotesystemet ikke virker for å argumentere for at å gjennomføre utslippsreduserende tiltak i kvotepliktig sektor har en klimaeffekt. Det er jo nettopp en nødvendighet for at kvotesystemet skal nå sitt mål!

Falch hevder at siden kvotene har en (positiv) pris, betyr dette at kvotetaket virker og at hans argumentasjon stemmer. Dette er rent faktisk feil! EU forteller selv at det har vært et stort overskudd av kvoter siden 2009. Dette overskuddet av kvoter har altså bygget seg opp samtidig som at kvotene har hatt en positiv (lav) pris. Det betyr også at utslippene har gått ned mer enn det som var planlagt når kvotetaket ble satt, hovedsakelig på grunn av lavere etterspørsel fra kvotepliktig sektor i kjølvannet av finanskrisen. Likevel har de hatt en positiv pris, av ulike andre årsaker. Det er gjennomført tiltak for å redusere dette overskuddet, og det er foreslått en permanent løsning for å trekke ut og slette kvoter for å unngå at overskudd fører til at ikke tiltak blir gjennomført. Denne ordningen skal jevnlig revideres og strammes til. Dette har ført til at kvoteprisen heldigvis har steget kraftig (fra et meget lavt nivå), og i dag ligger på omtrent 25 Euro per tonn.

EU og Norge har underskrevet Paris-avtalen. I denne avtalen står det at vi forplikter oss til å begrense global oppvarming til «godt under» 2 grader, og å søke å nærme seg 1,5 grader. For å stabilisere temperaturen på et gitt nivå, må utslippene i praksis bli null(!). Vi har altså litt forenklet fortalt et totalt antall tonn CO2 som maksimalt kan bli sluppet ut for at vi skal holde oss under 2 grader, uansett temperaturmål. Hvor fort utslippene må bli null, avhenger av temperaturmålet. For å nå 2-gradersmålet er budsjettet omtrent tilsvarende dagens utslipp i 20 år til. Etter dette må utslippene være null. Hvis vi reduserer utslippene fort nå, kan vi strekke perioden vi har før utslippene må være null. Parisavtalen inneholder i tillegg til dette formuleringer som hentyder til at utviklingsland må få lov til å redusere sine utslipp saktere enn rike land.

Per nå er hverken EUs eller Norges klimapolitikk i nærheten av ambisiøs nok til at dette målet kan nås. Men hvis man tar vår tilslutning til denne avtalen på alvor, betyr dette at vi må anta en vesentlig innstramming i målene, og styrking av virkemidlene, på svært kort tid. Hvis ikke er det sjanseløst å nå målet.

Falch lurer i et «retorisk spørsmål» på om undertegnede representerer NTNUs offisielle syn eller ikke. NTNUs offisielle syn vil jeg anta ligger i de vedtatte handlingsplanene og strategiene for NTNU. NTNU har en miljøambisjon som gjelder for perioden 2011-2020. Denne ambisjonens fokusområder er i stor grad basert på NTNUs gjennomførte kartlegging av sitt klimafotavtrykk, hvor reisevirksomhet er en vesentlig bidragskategori. I miljøambisjonen til NTNU (står det blant annet: «For å kunne redusere miljøpåvirkningen fra transport må flyreiser erstattes med alternativer som tog og videokonferanse i de tilfellene det lar seg gjennomføre».

NTNU holder nå på med å utarbeide en miljøhandlingsplan for perioden frem mot 2030. I løpet av dette arbeidet vil både denne problemstillingen og mange andre diskuteres og behandles grundig gjennom en strukturert innspills- og medvirkningsprosess. Jeg ser frem til bidrag fra alle NTNUs ansatte i denne prosessen!