Forskere blir ledet til etiske overtramp

Manglende kvalitetssikring kan bli en alvorlig trussel for norsk forskning. Tiden er overmoden for et nytt belønningssystem, mener artikkelforfatterne.

Norske institusjoner står nå i bresjen for å omfavne en av de største bølgene av åpne tidsskrifter som vi noen gang har sett. Mesteparten av disse kanalene tas inn på vårt standardnivå (nivå 1).

Ett av de fremvoksende forlagene er «Multidisciplinary Digital Publishing Institute» (MDPI). Forlaget har nå om lag 150 tidsskrifter på nivå 1 i vårt nasjonale system. To av tre av disse er blitt kvalifisert av norske forskere i løpet av de siste tre årene. Mange av de nye MDPI-journalene har bemerket seg innen fagområdene geofag, kjemi, samfunnsmedisin og økonomisk-administrative fag, der antall publikasjoner har økt raskt.

Ett av tre av disse tidsskriftene når ikke engang opp til bunnivået i Finland. Samtidig er de resterende plassert på finsk «bunnivå». I Danmark har de ikke engang blitt kvalifisert for noe nivå.

Er det virkelig slik at vi stiller lavere krav enn våre naboland? Kanskje vi heller burde se nærmere på deres praksis?

Rører seg i gråsoner

Vi er ikke alene om disse bekymringene. Bibliotekar Jeffrey Beall, en av verdens ledende eksperter på røvertidsskrifter, har lenge påpekt problemene ved åpne tidsskrifter drevet slik som MDPI gjør. De rører seg i gråsoner som er vanskelig å avsløre.

På den ene siden vil svartelisting føre til ukomfortable angrep, men alternativet er mer alvorlig. Det legitimerer bruk av våre skattepenger på slike kanaler.

MDPI er kjent for å lansere himmelvide tidsskrifter, ofte basert på vage og korte navn, som kan bety hva som helst. Eksempler på slike sekkeposter er tidsskriftene «oppfinnelser», «teknologier», «systemer» og «utfordringer». Dette minner mer om forretningsutvikling enn om forskning.

I forlag som MDPI, er det store interessekonflikter mellom redaktørene og tidsskriftenes økonomiske hensyn. Tidsskriftene tar godt betalt per artikkel publisert, i tillegg til at det gir offentlige inntekter til institusjonen forskeren tilhører. Å avslå en artikkel er i praksis det samme som å avslå penger. De ser på forfatteren som sluttbrukeren, ikke dem som leser artikkelen eller bibliotekene som distribuerer den.

Om forfatterne skriver og ingen leser, skriver ikke da alle for en tom forsamling?

Bombrderes med lokkemidler

MDPIs strategi er å bombardere akademikere med e-poster og lokkemidler. De overbeviser også anerkjente nobelprisvinnere om å stå som deres redaksjonsråd uten å gjøre noe arbeid, kun som et fiktivt kvalitetsstempel. Mesteparten av jobben gjøres i Kina, selv om hovedsetet er et lite «kunstig» kontor i Sveits.

Det brukes kinesiske assistentredaktører uten vitenskapelig trening. Hovedredaktørene er kun figurative navn i skyggen - de slipper å ta seg av vurderingsprosessen og slipper å velge ut andre som skal vurdere manuskriptene. MDPI forteller ingenting om sine interne rutiner eller algoritmer. Dessuten er fagfellevurdering en «plage» som reduserer deres inntekter.

Søppelforsking

Slik tvilsom praksis har imidlertid ikke gått knirkefritt for seg. I 2018 fratrådte ti seniorredaktører fra tidsskriftet «Nutrients» fordi de ble tvunget til å akseptere søppelforskning.

Flere norske forskere velger nå å boikotte fagfelleevaluering eller redaktørarbeid for forlagets tidsskrifter. Mange sitter igjen med sjokkerende erfaringer.

Vi har begge opplevd følgende skrekkhistorie: Du får kort tid til å gjennomlese en artikkel (ti dager) og etter at du har bedt om massive forbedringer, får du epost dagen etter med endringer gjort av forfatterne. Det legges det opp til å akseptere arbeidet. Velger du å be om ytterligere forbedringer, er artikkelen erfaringsmessig publisert i løpet av kort tid selv om du ikke anbefalte publisering.

MDPI er en pengemaskin som drives av det totale antallet aksepterte artikler, ikke av kvalitet.

Røverforskning vs. kvalitetsforskning

Tidligere hadde forskere ofte utfordringer med å få publisert sine arbeider. Enkelte holdt på i årevis med gjentatte avslag på grunn av strenge vurderinger. MPDI er kommet for å sikre at ditt arbeid blir publisert. Suksessoppskriften er å gi artiklene en mindre seriøs vurdering.

På tross av slappe rutiner er MDPIs tidsskrifter på standardnivået i norsk akademia. De vasker bort det tydelige skillet mellom røverforskning eller kvalitetsforskning. Uansett stimulerer de til tellekantsystemets belønninger, hvor kvalitet erstattes av kvantitet.

Det er all grunn til å bekymre seg. Kan dagens utvikling føre til at den norske breddeforskningen ikke oppnår internasjonal anerkjennelse?

(Innlegget er først publisert i DN.)