"Gjør forelesningen om til en diger smelteovn"

Målet med dette innlegget er å dele noen av mine tanker og refleksjoner rundt, læring, veiledning, undervisning og ikke minst systemet rundt undervising.

Integrer og involver

Jeg tror ikke at løsningen ligger i bruk av flere digitale verktøy som prorektoren foreslår. Læreren må gi tilbakemeldinger uansett medium, og en slik løsning kan skape enda mer belastning for læreren uten at kvaliteten blir bedre... Jeg er nesten sikker på at den blir verre. Jeg synes heller ikke at det å overføre ansvaret til studentene er en god løsning. For eksempel har det blitt foreslått å få dem til å lese en bok/ artikkel selv for å diskutere den etterpå. Kunnskapen som man finner i artikler og bøker er råvarer, den må raffineres og pakkes inn på en hensiktsmessig måte for å gjøre den mere tilgjengelig eller forståelig for studentene. Til sist synes jeg ikke at vi skal avskaffe eller forby forelesninger og begynne å blogge om nesten alt. En forelesning er et viktig møtested for studentene og læreren.

Problemet med alle disse foreslåtte løsningene er at de skiller mellom undervisning, øvinger, oppgaver, tilbakemeldinger og andre læringsaktiviteter. De foreslåtte løsningene understøtter også dette segregeringsparadigmet. Jeg mener derimot at løsningen på mange av utfordringene knyttet til undervisning, veiledning og læring ligger i integrasjon av ulike læringsaktivitet på en måte som visker skillelinjene mellom dem.

Jeg har erfart at for at læring skal finne sted må studentene:

1. Oppleve at de har behov for denne nye kunnskapen

 2. Oppleve at de har behov for å avlære gamle kunnskaper

 3. Studenten må ha tillit til læreren

Integrasjon av ulike læringsaktiviteter kan hjelpe læreren å oppnå disse forutsetningene på en smidig og effektiv måte. Derfor mener jeg at øvinger, oppgaver, veiledning og tilbakemelding MÅ bli en integrert del av andre læringsaktiviteter som for eksempel forelesningene eller gjerne andre undervisningsmetoder. Dette er en modell som jeg og mange av mine dyktige kolleger benytter i etter- og videreutdanningskurs med gode resultater og som kan overføres til vår ordinære undervisning. For å få til dette må vi slutte å tenke at 45 minutter forelesning er nok.

Det er noe feil med den pedagogiske modellen vår

Jeg opplever at en av de viktigste årsakene til at mange studenter opplever tilbakemeldinger som dårlige eller ikke tilstrekkelige er den pedagogiske modellen som mange forelesere benytter i sin undervisning og som timeplanen legger opp til. Alt skal være timeplanfestet. Det er for eksempel vanlig at foreleseren holder et 45 minutter foredrag og at studentene deretter blir bedt om å løse oppgaver / skrive rapporter / undersøke ulike aspekter.

På grunn av et stort antall studenter blir det i mange tilfeller vanskelig for foreleseren å gi tilstrekkelig veiledning til ALLE studentene på en god måte. Mange forelesere benytter studassistenter for å gi veiledning eller tilbakemeldinger men problemet er ofte at studassistentene ikke har tilstrekkelig fagkompetanse for å svare på spørsmål eller for å formidle gode og utdypende kunnskaper. Denne form for veiledning er god for oppgaver som har flere strek under svaret, men passer ikke for fag som har myk karakter.

Gjør forelesningen om til en diger smelteovn

Jeg mener at forelesningene bør bli en diger smelteovn hvor teori, veiledning, tilbakemeldinger og diskusjoner smeltes sammen. Å integrere ulike undervisningsaktiviteter krever og forutsetter bruk av inkluderende metoder som får studentene til å være aktive deltakere i klasserommet, der de skal være med å oppleve og påvirke hvordan forelesningen utvikler seg. Jeg som lærer kan bygge forelesningen, tilbakemeldinger og veiledning på det som skjer underveis i klasserommet sammen med studentene. Jeg som lærer får mulighet til å gi umiddelbar tilbakemelding der og da, mens følelsene bobler. I følge professor May-Britt Moser, husker vi best når en hendelse er assosiert med følelser.

Jeg kan peke på muligheter, peke på beste-praksis, peke på biases, peke på artikler, forklare innholdet i disse artiklene, mm. Studentene får også en reell opplevelse av at de trenger å mestre disse kunnskapene for å kunne løse /eller forstå ulike problemstillinger.

Systemfeil

Denne måten å undervise på krever også endring i måten timeplanen blir laget på. Systemet må endre seg. Vi bør slutte å tenke 45 minutter, men heller dager eller uker. Vi bør kanskje slutte å tenke på innleveringsfrister og vi bør kanskje endre på vurderingsformer og krav til å gå opp til eksamen. Insituttledere bør slutte å måle innsats i undervising i antall forelesningstimer men heller måle verdien (nytteeffekter) av undervising.

Ledelsen må også kanskje slutte å telle antall publikasjonspoeng, må slutte å telle antall eksterne prosjekter, antall master og ph.studenter. Insituttledere bør begynne å verdsette heller enn å telle. Å verdsette kan være med på å viske ut klasseforskjeller mellom forskning og undervising.

Vi trenger andre indikatorer som kan måle kvaliteten på undervising enn studiepoengproduksjon og antall studenter som fullfører studiene. Undervisere har også behov for tilbakemeldinger og veiledning men får lite av det. Vi produserer for eksempel enorme mengder med emnerapporter, evalueringer og referansegrupperrapporter som nesten ingen leser nøye eller gir tilbakemelding på. Det er bare viktig å levere rapportene for å tilfredstille NOKUT. Det har utviklet seg en ”check” og glem kultur ved mange insititutter. Dette gjelder særlig ordinære studier ved NTNU. Jeg synes at det finnes mange momenter i systemet/ledelse rundt undervisning og formidling som bør adresseres og endres men det tar jeg ved en annen anledning.