Har du ikke gjort nok skade på studiehverdagen vår nå?

Kjære Bovim,

Du snakker om næringslivet, samlokalisering, tverrfaglighet og samfunnsoppdrag, men skriver lite om hvordan dette påvirker studentene som står i kaoset disse prosessene skaper.

Jeg er en av disse «heldige» studentene som har blitt samlokalisert. Uten spesielt mye informasjon ble jeg og resten av linjen min i fjor revet opp med roten fra Kalvskinnet, og plassert på Gløshaugen med NTNU-stempelet i panna.

Det vi har fått igjen, er stor distanse til våre forelesere, mer ustabil timeplan, uferdige utdanningsrom, manglende lesesalplasser og generelt sett lite informasjon å gå på. I tillegg til kampene de samlokaliserte linjeforeningene har måttet kjempe for å beholde rommene sine, om de i det hele tatt var så heldige.

Et skapt kaos

Det nivået av usynlighet jeg føler på Gløshaugen, er noe jeg personlig aldri har følt før. Det har blitt en utdanning som er mer administrering enn studering. Heller ikke de administrative enhetene klarer å holde kommunikasjonsflyt eller overholde frister, fordi de også lever i det samme skapte kaoset.

Vi studenter burde få studere, og ikke være spillebrikker i NTNUs næringslivsfabrikk. Vi er ikke et produkt som skal selges, vi er mennesker som prøver å overleve tøffe studier, samtidig som vi prøver å finne vår plass i samfunnet generelt. Kanskje det er nettopp det som burde være ditt samfunnsoppdraget; vår utdanning?

Når NTNU som utdanningsinstitusjon begynner å bli såpass elitistisk at det til tider føles så uoppnåelig å fullføre at mange dropper ut, da burde det ringe noen alarmklokker. Kanskje det er på tide å fokusere mer på hva studentene trenger, før alt handler om hva næringslivet trenger? For nå føler vi oss uviktige i noe av det viktigste vi gjør i livene våre … Det som former vår egen fremtid.

Innlegget ble først publisert i Adresseavisen og er en reaksjon på et innlegg fra Gunnar Bovim og Svein Richard Brandtzæg i samme avis.