Holocaustbenektere må ikke få slippe til på universitetene

Rektor ved Universitetet i Bergen Dag Rune Olsen uttrykker i et intervju med Universitetsavisa den 26. mars bekymring for at ukorrekte politiske meninger utestenges fra universitetene. Med dette som utgangspunkt berører han også holocaustbenektelse. På spørsmål fra avisen hevder Olsen at det er legitimt å invitere holocaustbenektere inn i den historievitenskapelige debatten. «Det er interessant at noen er uenige i et slikt historisk faktum og høre hvorfor man blir det», sier han. «Da hadde det vært ganske så interessant å invitere en representant for dette synet og komme fram til en erkjennelse i fellesskap (...)»

Ikke mangel på kunnskap

Både som historikere og samfunnsborgere oppfatter vi en slik argumentasjon som dypt problematisk. Et feilaktig premiss er at holocaustbenektelsen som fenomen primært er et resultat av mangel på kunnskap. Olsens antagelse later til å være at bare benekterne får høre gode nok argumenter, vil de oppgi sine synspunkter.

Fornektelsen av Holocaust er imidlertid ikke forårsaket av kunnskapsmangel. Det dreier seg om en politisk motivert form for historieforfalskning, der både historiske kilder og bekrivelsen av hendelsesforløp forvrenges, feiltolkes og forfalskes. Ved å påstå at Hitler-Tysklands systematiske drap på omtrent seks millioner jøder aldri fant sted, søker man å fremstille den «offisielle historien» om tilintetgjørelsen av de europeiske jødene under andre verdenskrig som en «myte».

Høyreekstrem og nynazistisk diskurs

Holocaustbenektelsens historie strekker seg tilbake til de første etterkrigsårene og hadde helt fra starten av sitt forankringspunkt i høyreekstreme og nyfascistiske miljøer. Allerede på slutten av 1940- og 1950-tallet utkom flere skrifter i Europa som avviste at nasjonalsosialistene hadde myrdet seks millioner jøder. I Norge dukket påstandene på samme tid opp i publikasjoner utgitt av NS-veteraner. Her ble de koplet sammen med antisemittiske anklager om at jødene stod bak et undergravende komplott.

Den tidlige holocaustbenektelsen var amatørmessig i sin form og fremstod som utilslørt nynazistisk propaganda. Fra 1970-årene forsøkte benekterne imidlertid i økende grad å fremstå som «seriøse forskere». I 1979 ble det for eksempel dannet et institutt i USA, Institute for Historical Review, som bestrebet seg på å ikle benektelsen en pseudovitenskapelig språkdrakt. Men også dette miljøet hadde tette forbindelser til høyreekstreme og nynazistiske miljøer.

Ingen må forledes til å tro at holocaustfornektere bedriver seriøs historievitenskapelig virksomhet og at deres påstander er å regne som historiefaglig forankrede «teorier». Det finnes et enormt kildemateriale som til sammen gir detaljerte kunnskap om nasjonalsosialistenes grusomheter. Videre finnes det en svært omfattende forskningslitteratur som i detalj belyser drapspolitikken i ulike deler av det tyskokkuperte Europa. Holocaustbenekterne velger å se bort ifra denne massive dokumentasjonen. Til alt overmål hevder de at den «offisielle historieskrivningen» holder «den egentlige sannheten» skjult.

LES OGSÅ: Dag Rune Olsens svar på kritikken

Legitimering av antisemittisme

Holocaustbenektelsen er uløselig knyttet til et antisemittisk verdensbilde. Den springer ut av tradisjonelle klisjeer om at jødene står bak en internasjonal sammensvergelse. Den hevder at «historien om Holocaust» er produsert og forfalsket av denne sammensvergelsen. Dette koples til tradisjonelle antisemittiske forestillinger om at jødene kontrollerer mediene, universitetene, pengevesenet og tilsvarende.

Holocaustbenektelse inngår i en strategi for å legitimere og revitalisere nazismen og for å demonisere jødene. Den er derfor ikke en «mening blant mange andre», den er en antisemittisk handling. Å slippe holocaustbenektere inn på universitetene og inn i den historiefaglige debatten, innebærer at skillet mellom seriøs forskning og pseudovitenskap viskes ut. Det bidrar dessuten til å legitimere og normalisere antisemittisme.

Forsker Kjetil Braut Simonsen, Jødisk Museum, Oslo.

Seniorforsker Terje Emberland, Holocaust-senteret, Oslo.

Professor Christhard Hoffmann, Universitetet i Bergen.

Forskningsdirektør Guri Hjeltnes, Holocaust-senteret, Oslo.

Innlegget ble først publisert i VG