Hva får vi for 23 kvadratmeter?

Kunnskapsdepartementet har ifølge Universitetsavisa svart på bekymringsmeldingen fra hovedverneombudene ved universitetene. Bekymringsmeldingen gjaldt medvirkning i de mange byggeprosessene som foregår, som vil få store konsekvenser for areal- og arbeidsplassutforming.

Her var det en bemerkning fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet som først og fremst fanget min interesse. De «viser til at normen på 23 kvadratmeter per ansatt kun gjelder kontordelen av virksomheten i de tilfellene hvor det bygges til arealkrevende formål, og at laboratorium, lager og undervisningsrom ikke nødvendigvis regnes med i denne summen.»

Dette er et opplagt, men lite kommunisert poeng: Når arealnormen per ansatt er den samme for et universitet som i for eksempel det nye regjeringsbygget, forutsettes det selvsagt at studentarealer, undervisningslokaler og lignende må holdes utenfor beregningen. Det ville jo være absurd dersom det totale arealet pr. ansatt på et universitet, som har langt flere studenter enn ansatte, skulle være det samme som i regjeringskvartalet.

Jeg tenkte gjennom arealet som vårt institutt (ISS) har til rådighet per i dag, og hvordan det anvendes. Når det nå skal bli så trangt at mange av oss må sitte tett sammen i kontorlandskap og uten plass til bokhyller, hvor mye trangere enn i dag blir det egentlig? Hvor mye areal har vi egentlig tilgjengelig i dag, og hvor mye må det reduseres til ære for statens arealnorm?

For å få svar på det, fremskaffet jeg en oversikt over alle arealer som ISS i dag betaler internhusleie for. Dette inkluderer kontorer, korridorer, ekspedisjonskontor, diverse møterom, lunsj- og minglerom, kopi-/datarom, postrom, arkivrom, et par minikjøkken og toaletter. Jeg utelot imidlertid en del areal som i dag er reservert for våre studenter. Størrelsen på kontorene varierer mellom 7-8 og omtrent 20 kvadratmeter, og med et par unntak brukes alle som enekontorer.

Totalt kom jeg til at instituttet disponerer omtrent 1900 kvadratmeter. På dette arealet klarer vi i dag å huse omtrent 90 personer med enekontor, både vitenskapelig og administrativt ansatte, i tillegg til øvrige fasiliteter.

Nøkkelspørsmålet er nå hva som blir resultatet om vi deler 1900 på 90. Svaret er omtrent 21. Dette betyr altså at det arealet vårt institutt disponerer i dag, ligger nesten ti prosent under arealnormen for nye bygg.

Jeg skjønner at det her er en del arealer som trolig inngår i beregningene som gjøres nå, som jeg ikke har inkludert fordi de ikke tilhører instituttet direkte. På Dragvoll er det for eksempel brede innendørsgater som utgjør en god del av arealet, men skal de regnes med i «kontordelen av virksomheten»? Det kunne jo i så fall enkelt løses ved å rive glasstaket, så ble arealet omgjort til utendørs omgivelser. Hva med kantiner, som driftes av Studentsamskipnaden, men som mange ansatte benytter selv om vi også har lunsjareal og minikjøkken (som er inkludert i mine tall)? Bibliotek og bokhandel sorterer muligens også under kontorareal, men det befinner seg jo fortsatt noen ansatte der også, og disse lokalene skal jo fordeles på mange institutter.

Det er mulig jeg har misforstått noe fundamentalt, men jeg synes likevel det er grunn til å be om en avklaring her, for det er langt fra opplagt for meg at 23 kvadratmeter per ansatt i kontordelen av nye bygg umuliggjør cellekontorer, skjønt det sikkert kan tenkes at de i gjennomsnitt må bli mindre enn noen av dem er i dag.

Mistanken går i retning av at det, etter råd fra diverse visjonære arkitektfirmaer, er planlagt betydelige arealer for «mellomrom med mening», som det så smukt, men tåpelig heter i rektoratets nylig publiserte notat om arealplanlegging. Altså arealer som potensielt kan være verdifulle møteplasser, men som erfaringsmessig ofte blir liggende øde, ikke minst fordi de ansatte i mangel av eget kontor må jobbe andre steder. Det er mye fint å si om felles møteplasser, men gitt arealnormen tror jeg mange ville ofret noen av dem i bytte for egne kontorer, i hvert fall hvis det viser seg å være rom for det. Det gjelder bare å tenke litt mer praktisk og tradisjonelt og litt mindre visjonært, kort sagt å høre litt mindre på arkitekter og konsulenter, og litt mer på dem som skal bruke arealene.

Kanskje tenker man også at vi må ha flere møterom. Så vidt jeg har oversikt over har vi på ISS bare tre for tiden. Det er imidlertid sjelden kø for å få reservert dem, for mange ansatte har så romslige kontorer at de kan ha møter for inntil fire-fem personer hos seg selv. Prisen for å spare på størrelsen på individuelle kontorer er at det trengs flere møterom, så det man sparer kommer ut som kostnad i andre enden uansett.

Merk også at dersom vi hadde et tradisjonelt bygg med korridorer, noen fellesarealer og låsbare kontorer, kunne studenter kommet og gått som de ville. I kontorlandskap blir det lukket og låst.

Men kort sagt: Hva er det i dette regnestykket som er feil, dersom vi tar på alvor departementets understrekning av at arealnormen kun trenger å gjelde for kontordelen av nye bygg? Hvis vi for enkelhets skyld tenkte oss at ISS fikk et eget bygg med plass til 90 ansatte, hva er til hinder for at dette kan være på 90x23=2170 kvadratmeter, hvorav omtrent halvparten ble reservert for 90 enekontorer?

Spørsmålet rettes til rektoratet, siden de nå tydeligvis har bestemt seg for hva slags løsning de går for, jfr. den sist lenkede saken over.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.