Hvor skal vi gjøre av bilene?

I planene for den nye campusen på Gløshaugen inngår et nybygg på Hesthagen, som i dag er en av to større parkeringsplasser i nærheten av Gløshaugen, og som er åpen for studenter og ansatte. Ikke noe tyder på at disse parkeringsplassene blir erstattet. Og den er mye benyttet – i semesteret er parkeringsplassen som oftest full klokken kvart over åtte om morgenen. Privatbilismen er kommet i vanry, og særlig gjelder det kjøring til og fra arbeid. Grunnene til det er gode, både klima, trafikkavvikling og lokal luftkvalitet påvirkes negativt. Men det gjør det vanskelig å diskutere et nødvendig behov for parkeringsplasser. Vi er nå i den situasjonen at nær halvparten av alle nye biler er utslippsfrie, og med nasjonale planer om å fase ut tradisjonelle bensin- og dieselbiler, må NTNU planlegge ut fra en fremtid med utslippsfrie biler. Da forsvinner mange, men ikke alle, innvendingene mot bilkjøring.

Samtidig bruker stadig flere ansatte og studenter sykkel til og fra Gløshaugen. Elektriske sykler har endret bruken av sykler radikalt, og flere og flere sykler hele året. Mange helårs sykkelveier lages, og dette er en flott utvikling. Kollektivtransporten endres stadig og blir vel bedre selv om den aldri blir bra nok eller billig nok. Den store utfordringen er å redusere reisetiden. På den annen side blir bilkjøring stadig dyrere, drivstoff er dyrt, og bomringen gjør de daglige bilturene dyre. Og med parkeringsavgift på 40 kr per dag på Gløshaugen blir det alt i alt kostbart å kjøre bil til jobb. Det er selvsagt en ønsket utvikling, både med tanke på det lokale miljøet og for det globale klimaet. Tiden da alle «matpakkekjørerne» kunne kjøre til arbeid og parkere problemfritt på Gløshaugen er definitivt forbi og kommer trolig ikke tilbake.

Nå er antall ansatte og studenter blitt så høyt at det er ikke mulig at alle kan bo i gang- eller sykkelavstand til Gløshaugen. Og selv med kollektivtrafikk blir reisetiden lang for mange. En reisetid på 45 min hver vei er mye, og mange får ikke tiden til å strekke til. Samtidig er tid vår knappeste ressurs, og vi er alle under press for å få tiden til å strekke til. Og bilen er det mest fleksible transportmiddel vi har.

Det er mange fullstendig legitime grunner til å bruke bil til og fra arbeid.

For småbarnsfamilier med komplisert logistikk for å håndtere barn og jobb er jo bilen ofte en nødvendighet. Presset på deres tid er stort – henting og bringing av barn som går i barnehave samtidig med at foreldrene er i en fase med store krav til å prestere på jobben. Og skolebarn med flere fritidsaktiviteter forventer og fortjener stor oppmerksomhet og tilstedeværelse. Når begge foreldre arbeider, blir tidspresset stort. Da blir bilen ofte det som får tidsklemmen til å gå opp. Da jeg selv hadde barn i barnehave på Dragvoll og skulle forelese på Gløshaugen kl 8:15, var det ikke noe alternativ til bil.

NTNU har forpliktet seg via IA-avtalen (Inkluderende Arbeidsliv) til å legge arbeidsforholdene til rette for at sykmeldte kan komme raskest mulig tilbake i arbeid. Samtidig vil mange ha ulike handicap som gjør bilkjøring nødvendig. Å nekte dem adgang til å parkere vil ikke være akseptabelt. I løpet av en lang yrkeskarriere vil mange oppleve kortere perioder der et vondt kne eller en vrang rygg gjør at bil er eneste alternativ for å komme på jobb. Da er det både samfunnsøkonomisk best og best for NTNU om man kan ta bilen til arbeid, men det krever en parkeringsplass.

Vi vet alle at i en travel hverdag er det av og til behov som ville være så mye lettere å gjøre med bil: Hente eller bringe gjenstander eller personer, ærend som skal gjøres på steder der det ikke går noen buss – da er bilen ofte det beste eller eneste alternativet. Om jobben blir salderingsposten i et presset tidsskjema, taper NTNU.

NTNU må akseptere at det fins mange legitime grunner til å bruke bil til og fra arbeid, og legge forholdene til rette for dette. NTNU må prøve å anslå et nøkternt behov for antall parkeringsplasser som er nødvendig for å tilfredsstille helt legitime krav. Det betyr ikke parkering for alle som vil, men tvert imot at NTNU må innføre vanskelige parkeringsprioriteringer mellom mange trengende grupper. Den klassiske «matpakkekjøreren» kommer ikke til å bli prioritert. Det blir ikke lett å bestemme disse kriteriene, men å lukke øynene for behovet er ingen løsning.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.