Maskeringsforbud på universiteter er ikke illiberalt

I Universitetsavisa 6.10. hevder min instituttkollega Lars Johan Materstvedt at et forbud mot niqab og andre ansiktsdekkende plagg ved universitetene framstår som illiberalt, fordi det strider mot individuell frihet. Jeg er uenig, og opplever det positive ved å tilhøre et universitet der saklig sannhetssøken er uavhengig av kollegialt vennskap. Som kanskje en gammel romer ville ha sagt: Amicus Materstvedt, sed magis amica veritas.

Materstvedt understreker at argumentasjonen hans hviler på en slags ”ekstremliberalisme”, nemlig den såkalte libertarianismen som vel særlig forbindes med filosofen Robert Nozick (1938-2002). Samtidig gir han inntrykk av at et forbud også skulle stride mot den mer gjengse politiske liberalismen som partier fra SV til Frp i dag mer eller mindre tar for gitt.

Men den politiske liberalismens klassikere poengterte nødvendigheten av statlige, politiske organer som gir borgerne en både fysisk og moralsk sikkerhet i samfunnet: Uten en sentral tvangsmakt lever vi i praksis på andres nåde, noe som nettopp for en liberaler medfører en uverdig ufrihet. Og som i det private næringsliv bedømmes selvfølgelig deltakere i statlig organisert virksomhet etter sine bidrag til virksomhetens mål. Det er ikke noe illiberalt i det.

Jeg føler meg derfor ganske sikker på at det kan være legitimt å forby maskering både i statlig og privat organisert aktivitet som man selv velger å delta i. Det er uproblematisk å nekte sykepleiere, lærere, hotellresepsjonister og frisørlærlinger å møte på jobb i finlandshette. Hvorvidt det også er legitimt å forby det for mine naboer eller medpassasjerer på bussen, er et annet spørsmål.

Som libertarianist synes Materstvedt å se bort fra denne enkle distinksjonen mellom hva vi må tillate i samfunnet generelt og hva som må tillates av ansatte og mennesker under opplæring på statlige og private arbeidsplasser.

Det styrende mål for universitetet som arbeidsplass er en sannhetssøken som best fremmes i en atmosfære av fri og åpen diskusjon. Forskere som kommer maskert på møter, seminarer eller forelesninger vil det derfor være rimelig å avvise. Like rimelig er det å stille krav til mennesker som ønsker å studere. Det skjer først gjennom kvalifikasjoner for opptak og dernest i løpet av studiet kanskje gjennom obligatorisk oppmøte og skriftlige eller muntlige presentasjoner ansikt til ansikt. Det er ikke noe illiberalt i det heller.

Enkelte studier kan man gjennomføre uten å følge undervisning. Men velger man å benytte sin rett til å undervises, forplikter man seg også til å respektere det pedagogiske samspillet mellom lærer og student i akademia. Vi lærere må ta pedagogikk-kurs, og våre undervisningsferdigheter evalueres regelmessig. At studenter som maskerer seg saboterer dette samspillet, synes Materstvedt å være enig i. Likevel mener han altså at de må få lov til det i frihetsrettenes navn.

Men det er ingen menneskerett å studere ved et universitet. Det er en menneskerett å ikke utelukkes fra det på grunn av kjønn, religion, etnisitet eller andre usaklige hensyn. Et maskeringsforbud er imidlertid saklig begrunnet, og rokker ikke ved at alle som ønsker og kvalifiserer seg til det, kan delta i det forsknings- og undervisningsfellesskapet som kjennetegner universitetene.