Hva skal jeg gjøre uten daglig kontakt med studentene? spør Nora B. Kulset, som er nyansatt instituttleder.
Å forberede seg til forelesninger og gruppediskusjoner med dere er aldri kjedelig, skriver Nora Bilalovic Kulset i sin hyllest til studentene.Henrik Fjørtoft
Jeg skifter jobb 1. april. Ikke bort fra Institutt for musikk ved NTNU, men langt bort fra den jobben jeg har hatt fram til nå – og som jeg har elsket hvert sekund.
1. april gikk jeg inn i en helt ny rolle – som instituttleder ved Institutt for musikk. Det har ikke vært en lett beslutning å ta. Jeg elsker nemlig jobben min. Jeg elsker kombinasjonen av å forske og å undervise. Og ikke minst elsker jeg studentene vi har ved musikkvitenskap ved Institutt for musikk ved NTNU. Dette er en ode til dere.
Å forberede seg til forelesninger og gruppediskusjoner med dere er aldri kjedelig. Heller ikke å gjennomføre dem. Senest i dag diskuterte dere kompleksiteten i saken knyttet til Michael Jackson på en måte som ga meg både gåsehud og tårer i øynene. Og ikke minst nye tanker. Det er nettopp dét. Nye tanker. Hver eneste dag får jeg nye tanker og nye perspektiver – aldeles gratis – av studentene ved musikkvitenskap. Hva skal jeg gjøre uten daglig kontakt med dere? Om et par år er det ingen studenter som kjenner meg engang. Og jeg kjenner ikke dem.
Skjønner dere at det var en mange måneder lang beslutning å fatte, å skulle bli instituttleder?
Det er nemlig ikke bare studentene på Institutt for musikk jeg nå forlater ved å gå inn i en administrativ stilling. Jeg forlater også alle studentene jeg har rundt omkring i landet, studentene som allerede er ute i jobb, i barnehage, i skole, i kulturskole. Dere som møter meg med tålmodig oppmerksomhet, litt overbærenhet, men mest entusiasme, når jeg kommer med laptopen og PowerPointen og forteller om forskningen min. Denne delen av virket mitt blir det mye MYE mindre tid til framover. Dessverre. Dere får lese bøkene mine i stedet. Og leie inn andre dyktige folk som kan snakke om hvorfor det er viktigere å synge enn å tenke på hvor dårlig man synes man synger. Men gjett om jeg kommer til å savne dere.
Og likevel er jeg glad for at jeg bestemte meg for å søke på stillingen som instituttleder, at jeg ble tilbudt jobben, og at jeg til slutt sa ja. Nå kan jeg være god for faget mitt på et annet nivå, og jeg kan jobbe annerledes enn før for å lage et best mulig studietilbud til de flotte studentene på Institutt for musikk, og jeg kan jobbe annerledes med å inspirere flere til å forske på og fortelle mer om hvorfor musikk er og må få være en sentral del av menneskets liv.
Ønsk meg lykke til. Jeg føler at jeg trenger det.
Dette innlegget ble først publisert på Kulsets egen blogg.
