Ph.d. i kunstnerisk utviklingsarbeid – behov for en oppklaring

Jesper Aagaard Petersen og Tone Pernille Østern reiser noen sentrale spørsmål i sin kronikk: ”Ph.d. i kunstnerisk utviklingsarbeid – en philosophia doctor uten forskning” som vi har lyst til å kommentere. Grunnen er både at Kunsthøgskolen i Oslo er i ferd med å etablere sin egen Ph.d. i kunstnerisk utviklingsarbeid, men også fordi det nok er noen påstander i deres kronikk som hviler på feil grunnlag.

For det første er vi enige i at det burde hete kunstnerisk forskning. Begrepet artistic research er vel etablert internasjonalt, og er ekvivalenten til hva vi Norge forstår som kunstnerisk utviklingsarbeid. Den semantiske snurrigheten har sin egen historie som det bærer for langt å komme inn på her, men spørsmålet er jo selvsagt hvorfor det ikke ble endret til kunstnerisk forskning med etableringen av en ph.d. grad. Svaret er både pragmatisk og juridisk, og har faktisk ingen ting med forventningene (eller mangel på forventning) til kunstnerisk utviklingsarbeid å gjøre. Mer om det siste senere.

For det første ville en endring av begrepet krevd endring i lov og forskrifter. Allerede i UH-lovens §1 omtales kunstnerisk utviklingsarbeid som eget begrep, parallelt med forskning. En endring av begrepet ville bety en høringsrunde, som igjen ville forsinke KDs ambisjon om en normalisering av tredje syklus utdanningen med virkning allerede fra 2018. Så kan man hevde at det nettopp ville vært nyttig med en høringsrunde for å avklare slike forhold som vi diskuterer her, men den pragmatiske løsningen var nok å ikke endre et allerede institusjonalisert begrep. Men det er også en annen side ved en endring som er mer mindre triviell og som kunne være direkte skadelig for kunstutdanningen: Dersom begrepet ble endret til kunstnerisk forskning, så ville UH-loven neppe omtale kunstnerisk forskning som eget begrep. Da ville nok §1-1,b) kun snakke om ”forskning og faglig utviklingsarbeid på høyt internasjonal nivå”. Ikke ”forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid …” (vår understrekning) slik benevnelsen er i dag. Begrepet kunst ville med andre ord bli borte.

Da er det en reell fare for at Forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger – hvor ansettelse på vitenskapelig grunnlag og kunstnerisk grunnlag er likestilt – ville bli endret slik at ansettelse på for eksempel professornivå krever en Ph.d. i kunstnerisk forskning. Å bevege seg i en slik retning ville være et radikalt skifte i forhold til den ansettelsespolitikk som er praksis på blant annet Kunsthøgskolen i Oslo, og som har vist seg å være en suksessformel i lang tid. Det er nemlig blant annet gjennom nær kontakt med det profesjonelle praksisfeltet at Kunsthøgskolen kvalitetssikrer egen utdanning. Det er slik vi unngår å etablere doble standarder, altså at det eksisterer en kvalitetsstandard i utdannings­institusjonene og en annen i praksisfeltet. Dette er også viktig for å sikre at doktorgradsutdanning i kunstnerisk utviklingsarbeid møter behovene i arbeidsmarkedet utenfor akademia, slik Salzburg-prinsippene forutsetter.

Når Aagaard Petersen og Østern for øvrig viser til Salzburg-prinsippene som referanse på akademiske standarder er dette noe misvisende, da både Salzburg I og II først og fremst artikulerer forventninger til doktorgradsutdanningenes institusjonelle omgivelser og ikke minst utbytte – helt i tråd med tenkingen i kvalifikasjonsrammeverket. Selv om det i forslaget fra KD står at den nye graden ”i utgangspunktet ikke hviler på Salzburg-prinsippene”, betyr ikke det at den ikke vil gjøre det. Faktisk vil det ikke være noe problem å basere graden på Salzburg-prinsippene!

Aagaard Petersen og Østern gjør også et poeng av at siden det ikke er en ph.d. i kunstnerisk forskning så kan ikke denne typen forskning ansvarliggjøres i forhold til ”krav om å forholde seg til et fagfelleskap, ha kjennskap til og anvende seg av teori, ha inngående metodologisk kunnskap og ferdigheter, være transparent i valg av metoder, kunne praktisere etiske prinsipper, frambringe ny kunnskap eller innsikt, være kritisk og selv-kritisk og kunne formidle forskningen på en forståelig og troverdig måte til andre i tråd med vitenskapelige standarder, noe som også innebærer å vøre klar over motforestillinger og forbehold.” Vi vet sannelig ikke hvor denne forestillingen kommer fra, men dette er rett og slett feil. Her trer kvalifikasjonsrammeverket inn og en ph.d i kunstnerisk utviklingsarbeid må således tilfredsstille de samme kravene til læringsutbytte på tredje syklus nivå som en vitenskapelig Ph.d. Punktum.

Kronikken penser imidlertid inn på noen interessante spørsmål om forholdet mellom kunstnerisk utviklingsarbeid og vitenskapelig forskning, hvor jeg tror vi langt på vei deler synspunkt. Som Aasgaard Petersen og Østern tror vi det er en rekke berøringspunkter når det gjelder metoder og metodemangfold, epistmologisk forståelse av kunstens forskende kvaliteter, og ikke minst behovet for en oppdatering av vitenskapsbegrepet. Altfor ofte tenker vi ”science” i Norge om vitenskap, i stedet for det tyske og mye mer omfattende ”wissenschaft”. Det skaper noen ad hominem diskusjoner som er kontraproduktive både for kunstnerisk og annen forskning. Her må vi nok ta noe av skylden selv, fordi vi har en tendens til å lime kunstnerisk utviklingsarbeid sammen med humaniora – noe vi mener er produserer en reduktiv forståelse av forskning gjennom kunstnerisk praksis. Det er for øvrig flere grunner til denne symbiotiske relasjonen, både at tolkningsvitenskapene tradisjonelt har hatt kunstneriske uttrykk som objekt for sin vitenskap (estetikken), men også at deler av kunsten hoppet til sengs med den kritiske filosofien etter 2. verdenskrig. Dette har kanskje ført til en manglende interesse og nysgjerrighet for sammenhengene mellom for eksempel kunsten og livsvitenskapene. Kunsthøgskolen i Oslo arrangerer årlig en Artistic Research Week i slutten av januar. Her kommer nasjonale og internasjonale fagfeller sammen for å demonstrere, vise og diskutere resultatene av kunstnerisk forskning. I 2018 skal temaet være Artistic research: methods and methodologies. Dere er velkomne begge to!

Når det gjelder spørsmålet om hva som er forskjellen på kunstnerisk praksis og kunstnerisk utviklingsarbeid, så er svaret ikke så komplisert som Aagaard Petersen og Østern indikerer. Dersom det hadde vært riktig – som de hevder – at det ikke finnes krav til refleksjon, metodeforståelse, etikk og kritikk så hadde de kanskje hatt et poeng. Men det er ikke riktig. Kravene er der men dette vil man ikke finne i høringsnotatet fra KD. Det vil man finne i institusjonenes egne ph.d-forskrifter og studieplaner.

Til sist vil vi bemerke at det nok finnes minst to tradisjoner innen artistic research. Det finnes en modell som gjerne kalles ”den norske modellen” som er organisert rundt Program for kunstnerisk utviklingsarbeid, og så finnes det en mer akademisk eller anglo-amerikansk ”practice-based” tradisjon. Den siste stiller krav til produksjon av en avhandling (et slags teoretisk forsvar) slik forventningene er ved UniArts i Helsinki og ved for eksempel Gøteborgs Universitet. Dette er en utpreget humaniora-orientert ph.d. Når Aagaard Petersen og Østern hevder at Finland, Australia og England er ledende innen kunstnerisk forskning er det en sannhet med modifikasjoner. Kanskje dette gjelder såkalt practice-based research, men de internasjonalt ledende miljøene som anvender kunsten som inngang til å produsere erkjennelse og innsikt finner man nok heller i Nederland, Sveits, Østerrike og faktisk Sverige og Norge.