Sitering er en indikasjon på faglig anerkjennelse

« Rangeringene er ikke veldig informative», sier bibliometriker ved NTNU Henrik Karlstrøm til Universitetsavisa. Det er lett å være enig med Karlstrøm i at rangeringer ikke nødvendigvis gir et fullstendig bilde av institusjonen. I motsetning til i de fleste land vektlegger hverken norske studenter, fremtidige arbeidsgivere eller universitetsledere rangeringer vesentlig vekt. Det betyr imidlertid ikke at institusjonens omdømme ikke er av betydning også her hjemme når studenter skal velge studiested eller når arbeidsgivere skal rekruttere nye medarbeidere. NTNU er et eksempel på en institusjon med solid nasjonalt omdømme uten at internasjonale universitetsrangeringer er en fremtredende del av dette.

«En salig blanding», skriver Universitetsavisa om hva som ligger til grunn for rangeringene. Minst konkret er kanskje selve omdømmeundersøkelsen der forskere verden over skal tilkjennegi sin menig om institusjonene. Og her skårer norske institusjoner gjennomgående lavt. Langt mer konkret og håndfast er eksterne inntekter, men om disse nødvendigvis forteller hvor godt universitetet av den grunn er som utdannings- eller forskningsinstitusjon kan naturligvis diskuteres.

Siteringer trekkes ofte frem som en av de mest håndfaste og relevante parameterne som inngår i rangeringene. I Times Higher Educations (THE) rangering av verdens universiteter vektes siteringer mest, med hele 30 %. I hvor stor grad arbeider utgått fra institusjonen siteres av andre forskere er derfor svært viktig for den totale rangeringen.

Tidsskriftene blir stadig mer restriktive på hvor mange arbeider som kan siteres og hvor lange referanselistene kan være. Derfor må en som forfatter nøye velge ut hvilke arbeider av andre forskere en vektlegger og ønsker å vise til i egen forskningsartikkel. Siteringer gir dermed et godt bilde av hva andre forskere verden over betrakter som de mest sentrale vitenskapelige arbeidene. Siteringer er en indikasjon på hvilket gjennomslag og hvilken interesse egen forskning har internasjonalt og gir følgelig en indikasjon på kvalitet.

Selv om jeg som rektor ved Universitetet i Bergen (UiB) gjerne skulle sett at vi fortsatt befestet oss blant de 200 høyest rangerte institusjonene i verden, så er det langt viktigere for oss at vi er rangert blant de 100 mest siterte universitetene på årets THE Ranking. UiB har i mange år skåret høyest av de norske institusjonene når vi ser på siteringer, og da ikke alene på THE Ranking, men også andre internasjonale rangeringer slik som QS World University Rankings.

Men heller ikke siteringer er en entydig parameter. Derfor plasserer også andre rangeringer UiB mye nærmere de andre institusjonene, slik Karlstrøm også påpeker i Universitetsavisa. I motsetning til THE- og QS-rangeringene, som begge bruker en poengskala, så teller Leidenrangeringen andelen av publikasjonene som er blant de mest siterte. Denne metoden gir UiB og UiO lik plassering, fulgt av UiT og deretter NTNU.

Leidenrangeringen åpner også for å korrigere for medforfatterskap fra annen institusjon, såkalt fraksjonert metode. Med mange medforfattere fra andre institusjoner vil skåren falle. Målt med denne metoden rykker NTNU frem foran UiB. En forklaring på at UiB faller med denne metoden er en relativt høy andel internasjonalt medforfatterskap (64%) ved UiB sammenlignet med NTNU (53%, tall fra Tilstandsrapporten 2019). Internasjonalt samarbeid er ønsket og noe vi arbeider hardt for å øke, men som altså med denne metoden påvirker siteringsskåren negativt for institusjonen.

Siteringer som mål på internasjonalt gjennomslag for vår forskning er bare relevant for fag som tradisjonelt formidler forskningen sin gjennom artikler i vitenskapelige tidsskrifter. Store deler av humaniora, de juridiske fag og deler av samfunnsvitenskapene publiserer sin forskning i monografier og ikke i form av artikler. Siteringer har derfor begrenset verdi som indikator på kvalitet innen disse fagtradisjonene.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.