Skal vi stole på forskningen?

Universitetsavisa gjengir 18.9 en NTB-melding under overskriften « En av to har ikke tillit til forskning». Det er en tabloid gjengivelse av et oppslag i Aftenposten som sier at nesten halvdelen av de spurte i en markedsundersøkelse sier at de mangler tillit til forskning fordi den er kjøpt og betalt. Dette er vel snarere et problem for Forskningsrådet – som har bestilt undersøkelsen – enn for norske forskere. Imidlertid er Forskningsrådet av en annen oppfatning. Alarmen må gå i norske forskningsmiljø, sier rådets nye direktør.

Nå tyder ikke Universitetsavisas oppfølgningsartikkel fra 19.9 på at NTNUs forskere er spesielt alarmert. De tilbyr forskjellige synspunkter på saken. Den sterkeste meldingen er ønsket om et annet folk. Det hadde vært bedre å ønske seg en forskningsbasert analyse og en mindre kjøpt og betalt undersøkelse.

Forholdet til forskning varierer

Det finnes mye forskning om allmennhetens forhold til forskning. Den viser at spørsmål som «Har du tillit til forskning?» er meningsløst generelle. Folks forhold til forskning varierer med kontekst, tema, egen bakgrunn, etc. I mange tilfeller godtar folk forskningsresultater, men de kan også være skeptiske, avvisende eller fortolke forskningen på kreative måter som gir mening i deres egen hverdag. Folk i Norge framstår gjennomgående som positive til forskning og i høyere grad enn i mange andre land.

Ville det vært bra om alle svarte ja på spørsmålet om de har tillit til forskning? La oss nærme oss en slik undring ved å stille spørsmål om alle forskere stoler på forskning. Svaret her er åpenbart nei. Forskning skal være kritisk til forskning. Vi leser alle artikler som vi er uenige i, der vi er skeptiske til teori- eller modellbruk, og/eller ikke stoler på om metodene er anvendt riktig eller tilstrekkelig kompetent. Det hender jo også at legfolk har rett der forskere tar feil.

Det finnes en forestilling blant forskere om at det fantes en gullalder, muligens på 1950-tallet, da folk flest hadde full tillit til forskningen. Denne gullalderromansen forveksler tillit med likegyldighet. De fleste brydde seg lite om forskning den gangen. Sannheten er at aldri har så mange vært engasjert i forskning som i dag. Det har sammenheng med at forskning aldri på noe tidspunkt tidligere har vært så viktig. Engasjement har imidlertid en pris. Det innebærer en rett til å ha en mening, noe som burde være en demokratisk selvfølgelighet. Den som ønsker seg et annet folk bør tenke grundigere over hva det er de vil ha.

Medienes rolle

Forskningsrådets meningsmåling finner at mange er skeptiske til nyhetsmedienes formidling av forskning. Mye tyder på at forholdet mellom forskere og nyhetsmedier er usunt. Avisene bruker forskere til å skaffe tabloide oppslag. Forskere bruker avisene for å få oppmerksomhet som kan hjelpe dem med å få mer forskningsmidler. Tematiseringen av forskningsformidling handler imidlertid primært om at det er for mange forskere som sier nei til å uttale seg. Det er ifølge nyhetsmedienes representanter i første rekke forskerne det er noe galt med. Det kan virke som om Forskningsrådet har samme oppfatning. Alarmen bør gå i forskningsmiljøene. Mediene behøver ikke bry seg.

Nina Kristiansen, redaktør i forskning.no, følger opp dette i en kronikk i Aftenposten 20.9. Hun hevder typisk nok at det er klimaforskernes feil at mange ikke stoler på klimaforskning. Hun tilbyr en begrunnelse for påstanden, men ingen dokumentasjon. Forskningen om folks forhold til klimaforskning viser at Kristiansen er ensporet på grensen til det misvisende. Viktigere enn hva klimaforskerne gjør og sier er de politiske diskusjonene om klimaendringer og mange politikeres unnfallenhet når det gjelder å ta et tydelig standpunkt. Mediedekningen er også en viktig ingrediens, men det har åpenbart ingen interesse. Siden Kristiansen er journalist og ikke forsker kan hun imidlertid tillate seg å neglisjere hva forskning på området sier. På den måten bidrar redaktøren av forskning.no til ufortjent skepsis til forskere. Det er kanskje et paradoks?

Hva vil Forskningsrådet? Og NTNU?

Hvorfor har Forskningsrådet bestilt en tabloid meningsmåling der spørsmålene ser ut til å være formulert for å avdekke mest mulig mistillit i befolkningen? Hvorfor ikke konsultere forskere som mottar støtte fra rådet for å undersøke slike problemstillinger? Det hadde vært billigere og gitt et riktigere inntrykk.

Svaret er antakelig at Forskningsrådet faktisk ønsker at det skal gå en alarm i norske forskningsmiljø. Rådet synes ikke at norske forskere er tilstrekkelig opptatt av å skape nytte og engasjere allmennheten, kort sagt at de ikke er tilstrekkelig opptatt av sitt samfunnsansvar. NTNUs forskere burde selvsagt reflektere over slike problemstillinger, for de er viktige og fortjener ettertanke. Jeg tviler imidlertid på at den gjennomførte meningsmålingen virker alarmerende eller motiverende for dette. Heller ikke den form for victim blaming som Nina Kristiansen bedriver i Aftenposten.

Rektor Gunnar Bovim pleier å legge vekt på NTNUs såkalte samfunnsoppdrag. Det er viktig, men samfunnsansvarlig forskning (og innovasjon) er ikke helt det samme. Disse temaene krever en egen oppmerksomhet. Vi kunne jo gjerne diskutere hvordan NTNU kan bli et (enda?) mer samfunnsansvarlig universitet med en (enda?) mer samfunnsansvarlig undervisning. Det er egentlig viktigere enn campusprosjektet og fusjonen.

P.S. For ytterligere utdypning, se ellers den utmerkede kronikken i Morgenbladet, «Nyanser av mistillit» ( https://morgenbladet.no/2017/09/forskningsradets-manglende-forstaelse) av mine kolleger Gisle Solbu, Tomas Moe Skjølsvold og Nora Levold.