Vent ikke, kutt!

Debatten om hvorvidt NTNU gjør nok for å stoppe klimakrisen, har fått mye spalteplass i UA i vår. Denne har i stor grad handlet om større, prinsipielle spørsmål: Overlater NTNU for mye av ansvaret til de ansatte? Hvordan kan vi kombinere universitetets internasjonale ambisjoner med et ønske om å kutte i flyreiser? Hva skal vi forske på i fremtiden?

Men å snakke mye om klima er ikke det samme som å gjøre noe, og man kan tidvis få inntrykk av at debatten blir en unnskyldning for å utsette arbeidet: Se så mye usikkerhet det er!

Sikkert er det derimot at klimastreik-generasjonen immatrikuleres på NTNU i årene som kommer. De vil ikke være mindre opptatt av klima enn dagens studenter, som krever – via Norsk Studentorganisasjon – at «[l]andets universiteter og høyskoler skal halvere sine klimagassutslipp innen 2025 og være klimanøytrale innen 2030». Så hvor begynner vi?

Noen reiser er nødvendige

Først: Om vi ønsker å redusere entropien og utslippene maksimalt, blir vi hjemme. At møter kortere enn en dag skal være en grunn til en utenlandsreise – eller sågar en reise til Trondheim – fremstår lite bærekraftig. Men allikevel: Noen reiser, til og med lange flyreiser med høye utslipp, er nødvendige. NTNU har en ambisiøs internasjonaliseringsagenda, og dette vil omfatte reiser for ansatte og studenter.

Retningslinjene for ansattreiser må nevne klima

Derfor foreslår jeg en endring i NTNUs reiseretningslinjer. Der retningslinjene for ansattes reiser i dag eksplisitt ber ansatte prioritere pris og reisetid (og ingen andre parametere), kan en revidert versjon føye «utslipp» til lista over hva vi kan ta med i totalvurderingen. Dette gir den enkelte større frihet til å bruke tog (e.l.) selv der prisen og reisetiden øker. NTNUs Reiseløftet-kampanje overlater mye av ansvaret for kutt til de ansatte, men gir oss ikke nok spillerom til å ta dette ansvaret.

Vi kan ikke ha fastpris bare for flyreiser

Videre trenger vi en fastprisavtale med Vy [sic] for strekningene Oslo-Trondheim og Ålesund-Trondheim. Det fremstår absurd at et universitet med NTNUs ambisjoner skal ha en fastprisavtale for fly innenriks uten at man en gang har forsøkt å inngå en liknende avtale for tog- og bussreiser. Disse er hyppige strekninger for både oss og studentene, men prisene er uforutsigbare og tidvis svært høye. Igjen handler det om å gi oss større frihet til å velge klimavennlige løsninger.

Regn med studentene

NTNU har rundt 7400 årsverk og over førti tusen studenter. Enhver klimaambisjon for NTNU som ikke omfatter studentene, er dermed i beste fall mangelfull. Derfor må NTNU også i større grad ta ansvar for utslipp studentene genererer i forbindelse med sine studier. Det mest innlysende er å fortsette å jobbe mot kommunene for et godt sykkel- og kollektivtilbud i våre studiebyer; men vi kan også bygge sykkelgarasjer, subsidiere studentenes månedskort, fremforhandle fastpris på tog og fjernbuss, og gjennomgå NTNUs utvekslingsportefølje.

På NTNU i Gjøvik er legger studieprogrammene nå fremtidsplaner for utveksling, med færre og tettere samarbeid. I dette arbeidet er både mitt team og instituttene vi jobber med opptatt av klima. For selv om én student gjerne kan reise på utveksling til USA eller Japan, ønsker vi ikke at alle skal gjøre det. Derfor skal alle studieprogram på NTNU i Gjøvik anbefale minst én utvekslingspartner som kan nås med tog. Studentene har vist at de tenker på klima, og det minste vi kan gjøre, er å gi dem muligheten til å etterleve dette.

Muligheten til å reise på utveksling til Sørøst-Asia eller Australia vil bestå, men det kan ikke lenger være NTNUs hovedmodell å anbefale bare utvekslingspartnere som utløser interkontinentale flyreiser for tusenvis av studenter (pluss besøkende familie og venner). En dreining mot Europa er òg i tråd med NTNUs internasjonale handlingsplan 2018 – 2021, som vektlegger deltakelse i EU-programmer.

Ikke vent på neste strategiperiode

Endringene jeg her foreslår – en revisjon av våre reiseretningslinjer, en fastprisavtale for landtransport mellom våre campuser og hovedstaden samt en seriøs innsats for å kutte i studentenes studierelaterte utslipp – er ikke nok. Men de er konkrete og gjennomførbare (og kan, eh, starte en debatt). La oss kutte utslippene nå, og snakke om prinsippene senere, når vi har vist tydelig at alt snakket ikke bare er en strategi for å utsette arbeidet.