Vi telles, men hva er vår verdi?

Ved noen utvalgte institutter på Dragvoll skal det i to uker framover gå rundt folk og telle hvor mange som befinner seg i ulike typer arealer: kontorer, møterom, undervisningslokaler og felleslokaler. Fire ganger om dagen, så vidt vi forstår. Vi er usikre på om det skal telles hvor ofte toalettene er opptatt, men hvorfor ikke?

Det var nesten komisk å se på. Personen som teller kan gå forbi og registrere deg uten at du merker det dersom du sitter med åpen dør, men må banke på alle dører som er lukket. En av oss la merke til en kontornabo som hadde døra på gløtt, og dermed signaliserte at vedkommende befant seg på kontoret denne dagen. Telleren måtte likevel skyve litt på døra for å få bekreftet at det satt noen der inne. Hadde den ansatte vært en tur på do, ville det altså blitt registrert som tomt kontor selv om døra var åpen (men til gjengjeld hadde telleren kanskje registrert at det var noen inne på toalettet).

Mye kan selvsagt sies om hvor representativ en slik telling er. Mer interessant er det hva den signaliserer. Universitetsansatte flest har hverken tid til eller noe ønske om å sitte på kontoret hele dagen. Dagene består også av undervisning, møter, reiser og matpauser. Det er opplagt at konklusjonen vil bli at arealene ikke utnyttes maksimalt, dersom dette fordrer at de ansatte sitter på plassen sin 37,5 timer i uka. Men folk arbeider på så mange måter og så mange steder, på kveldstid, hjemme, på kafé, på reiser. At dette av og til fremstår som mest praktisk, eller i mange tilfeller til og med tvingende nødvendig, er selvsagt ikke noe argument for at vi ikke trenger kontorer. De fleste av oss trenger en base; en personliggjort plass hvor vi har våre biblioteker av varierende størrelse, eller andre personlige ting som gjør det til vår (arbeids)plass i verden. At vi ikke har anledning til å sitte på kontoret hver dag forandrer ikke på det.

Prosjektet oser av mistillit. For det første skaper det naturligvis for mange ubehag å føle seg overvåket. Å, nå telte han meg også! For det andre vet vi jo tross alt ganske mye om hva de ansatte har behov for på sine arbeidsplasser. Hvorfor spør de oss ikke? Tror de at et tomt kontor en dag er en indikasjon på at vi lyver når vi understreker behovet for å kunne skjerme oss og ha eget kontor?

Eller vent litt, de spør for så vidt. Det var jo en spørreundersøkelse om campusutforming i høst, for øvrig av temmelig tvilsom kvalitet. Den var også kvantitativ, og det er vanskelig å se at resultatene kunne brukes til noe som helst av interesse. Det er derfor vanskelig å fri seg fra tanken på at målet er å konstruere «data» som støtter opp under mer fleksible arealer.

Tellingen skaper kort sagt usikkerhet blant oss. Det er dessuten overraskende at slike tallfikserte tiltak og målinger ikke skaper større motstand før de blir gjennomført. Hvor blir det av de kritiske refleksjoner? For kun en uke siden dukket det opp en spørreundersøkelse på e-post om forskningsintegritet i Norge, gjennomført av RINO. Vi spør oss hva de etiske vurderingene som gjøres i slike kartleggingsprosjekt er. Hvilke forskningsspørsmål er det de tar sikte på å besvare? Vi vil gjerne se rapporten denne tellingen eventuelt resulterer i.

Vi skulle ønske at et universitet som har som mål å bli «fremragende» på flest mulig områder, innså hvor lite informative de store datamengdene de nå samler inn om arealbruk er. Men det føyer seg inn i et større mønster, hvor «objektivering, måling og standardisering», for å låne undertittelen på en bok av to kolleger ved NTNU, blir de sentrale styringsverktøyene. I dette tilfellet blir det data uten kontekst, tall uten mening, telling uten å ta stilling til de ansattes iboende verdi.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.