Færre kvinnelige professorer: Kan ikke forklares med annet enn kjønn

Kjønnsforskerne kaller fenomenet en lekkende rørledning. Metaforen som blir brukt om kvinner som avlegger doktorgrad, men hvor de ikke ender opp som professor. Ved norske universiteteter er det i dag rundt 70 prosent flere mannlige professorer enn kvinnelige. Noe skyldes etterslep, men 10 prosent av dette kjønnsgapet kan ikke forklarer med annet en kjønn, ifølge Vivian Anette Lagesen, professor ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier. 

I anledning kvinnedagen 8.mars har Universitetsavisa besøkt Lagesen på kontoret hennes på Dragvoll. Vi ønsker å finne ut hvordan det egentlig står til med likestillingen i akademia i dag. 

- Andelen kvinner som avlegger doktorgrad er rundt 50 prosent, og omtrent halvparten av alle førsteamanuensiser ved landes universiteter og høgskoler er kvinner, men kjønnsforskjellene viser seg i steget opp til professor, sier hun. 

«Akademisk husarbeid» og det tredje skiftet 

Ifølge Lagesen bruker også kvinner i snitt lengre tid på å bli professor enn menn gjør. 

- Hvorfor får færre kvinner enn menn professortittelen?

Inviterer til pornofest på kvinnedagen

- Det er ikke så gode studier på dette i Norge, men litt vet vi. En faktor som ofte blir dratt fram er «akademisk husarbeid». Kvinnelige akademikere tar gjerne en større byrde enn menn når det kommer til ikke meritterende oppgaver som  omsorg for studenter, undervisning, forberedelse til seminarer, og huslige oppgaver på arbeidsplassen som å tømme oppvaskmaskinen og lignende, sier Lagesen. 

Disse oppgavene stjeler tid fra oppgaver som gir publiseringspoeng, eksterne forskningsmidler og lignende som er viktige i karrierebyggingen. 

Hun bidro enormt, han fikk nobelpris

Barselpermisjoner og «det tredje skiftet» kan også forklare hvorfor kvinner havner bakpå når det gjelder å nå den høyeste akademiske graden innenfor akademia, ifølge forskeren. 

Det tredje skiftet består planlegging og koordineringsarbeidet i familien, som oftest basert på behov til barn og foreldre. Forsking viser at mor tar størstedelen av dette ansvaret, selv i familier der begge går inn for likestilling i og utenfor hjemmet.

- I noen land får kvinner publiseringspoeng tilsvarende det de taper ved å være i permisjon, men det gjør man ikke i Norge, sier hun. 

Oppmuntring er viktig for å lykkes 

Ytring:

"Å strekke seg mot noe større, å eksperimentere, å utvikle noe nytt"

Lagesen har de siste årene forsket på kjønnsbalanse og likestilling i akademia. I forskningen sin har Lagesen blant annet undersøkt hvilke faktorer kvinner har opplevd som viktige for at de ble professor. De har intervjuet en rekke kvinnelige professorer om deres vei til toppen. 

- Å bli oppmuntra og sett av ledere underveis i prosessen er det som betyr mest for å lykkes i veien til professor. Dette er spesielt viktig for forskere som tilhører en minorietetsgruppe, for eksempel kvinner, men også akademikere som kommer fra arbeiderklassen, sier hun.  

Ytring:

8.mars: Handling taler høyere enn ord - som vanlig.

I norsk akademia har man drevet politikk for å forbedre kjønnsbalansen ved norske universiteter siden 1980-tallet. Norge skårer bedre enn EU-28 gjennomsnittet når det gjelder andelen kvinnelige professorer, med 31 prosent i Norge, og 26 prosent i EU-28. 

Andelen kvinnelige professorer ved NTNU er litt under landsgjennomsnittet. Tall fra Database for statistikk om høyere utdanning viser at 28 prosent av professorene ved NTNU var kvinner i 2023. 

Kvinneandelen blant professorer var i fjor høyest på Fakultet for medisin og helsevitenskap (44 prosent) og ved Fakultet for samfunns- og utdanningsvitenskap (41 prosent). 

40 prosent regnes normalt som terskelandel av akseptabel kjønnsbalanse i Norge. 

Færrest kvinnelige professorer her

Matematiker Kari Hag blir ridder av St. Olavs orden

Ved Vitenskapsmuseet var det i 2023 ingen kvinnelige professorer. 

Andelen kvinnelige professorer var også lav innenfor fagene til NTNUs hovedprofil, teknisk og naturvitenskaplige fag. Ved Fakultet for ingeniørfag var det i fjor 13 prosent kvinnelige professorer ved fakultetet, og ved Fakultet for informasjonsteknologi og elektroteknikk var andelen på 16 prosent. 

Samlede tall for norske høyere utdanningsinstitusjoner viser betydelige forbedringer i kjønnsbalansen for både førsteamanuensis og professorer fra år  2000 til 2021. Da var den gjennomsnittlige årlig veksten i andelen kvinner som ble professorer på 1 prosent. 

Selv om dette virker lovende, så advarer Lagesen mot å se seg blind på aggregerte gjennomsnitt. I forskningen hennes finner hun at det er store variasjoner mellom institutt når det gjelder utvikling og kjønnsbalanse. Noen fagfelt er i ferd med å bli kvinnedominert, mens i noen mannsdominerte felt er problemet like stort. 

Gjennomsnittet sier derfor ikke mye om problemene rundt omkring. 

Ifølge Lagesen er det viktig at NTNU fortsetter å anerkjenner at likestilling i akademia er et problem som på ingen måte er løst, og at det må jobbes med tiltak for å få en jevnere kjønnsbalanse blant professorer, selv om mye av fokuset nå handler om mangfold. 

- Hvorfor er det viktig at andelen kvinnelige og mannlige professorer er mest mulig jevn?

- Kjønnsbalanse baner veien for andre former for mangfold. Et kjønnsmangfold på arbeidsplassen gjør at takhøyden blir større, og det blir mindre uniformt. Da blir rommet for å være forskjellig større, og det er viktig, sier hun. 

Ingen opplevde diskriminering 

I studien Lagesen nylig fullførte, intervjuet hun kvinnelige professorer om deres karrierevei frem til professor. Ingen av de intervjuede oppga at de hadde opplevd diskriminering på bakgrunn av kjønnet sitt, sier Lagesen.

Tvert imot opplevde mange at de hadde blitt oppmuntret og støttet på veien både av ledere og andre. Flere mente at tiltak for å utjevne kjønnsbalansen hadde vært til hjelp. Dette kan bidra til å forklare hvorfor disse kvinnene har lyktes, og viser at det ikke er sånn at alle kvinner diskrimineres i akademia. Samtidig er det ingen tvil om at minoritetsgrupper ofte blir diskriminert i akademia, ifølge Lagesen. 

Likevel kan det av og til være vanskelig å sette avsløre og bli oppmerksom på diskriminering i akademia, ifølge Lagesen.

- Hvordan kan diskriminering i akademia utarte seg?

- Et eksempel på  kjønnsdiskriminering er at man har ulike forventninger til kvinner og menn. Hvis en kvinne bryter med normen for hvordan en kvinne skal oppføre seg, kan hun få negative reaksjoner.  Man tolererer gjerne enkelte former for oppførsel i større grad hos menn enn kvinner, som for eksempel å være frampå, ambisiøs, eller prioritere jobb framfor andre ting, sier hun. 

- Kommer kjønnsforskjellene i professorstillingene til å utjevne seg i årene fremover ved NTNU? 

- Det er selvsagt håpet. Men for at det skal skje må man ha en aktiv politikk, og mer kunnskap om hva problemet er på hvert enkelt institutt. Det er også viktig at tiltak og politikk forankres på alle nivået i organisasjonen og ikke bare hos lederen, avslutter Lagesen.