«Den som har visjoner, bør oppsøke lege»

I anledning den pågående debatten om ny visjon for NTNU tillater jeg meg å gjengi noe jeg skrev om universitetsvisjoner i 2018 – i boken Vitenskap, etikk og politikk (Fagbokforlaget), på sidene 117 og 118.

For å synliggjøre den samfunnsnytten som ligger i å produsere avansert kunnskap, holder en del universiteter seg med visjoner som skal uttrykke mål og retning for virksomheten. Problemet er at visjoner ofte fremstår som fromme ønsker og fine tanker som ingen med vettet i behold kan si seg uenig i.

«Med ord starter vi kriger, med ord gifter vi oss»

En som har fremført en vittig kritikk av det voldsomme fokuset på å formulere visjoner, er Helmut Schmidt, som var forbundskansler i det tidligere Vest-Tyskland. Schmidt var en såkalt no-nonsense-politiker, han var temmelig rett på sak og hadde ikke tålmodighet med utenomsnakk. «Den som har visjoner, bør oppsøke lege», fastslo Schmidt («Wer Visionen hat, sollte zum Arzt gehen»).

Da Universitetet i Oslo (UiO) skulle formulere en visjon for sin utdanningsvirksomhet, nektet vitenskapelig styremedlem Kristian Gundersen å slutte seg til prosessen: «Slike visjoner består bare av floskler, og egner seg ikke i det hele tatt i en institusjon som UiO. Dette er en type ledelsesverktøy som kanskje egner seg på McDonald’s, men ikke i en kunnskapsorganisasjon. Det blir en nesten barnslig måte å skulle lede forskere og andre høyt utdannede på». Dog endte prosessen med en nokså ambisiøs formulering: «UiO har en visjon om å utfordre kunnskapens grenser og gi den enkelte og samfunnet innsikt til å forme fremtiden.»

I NTNUs visjon heter det at «Kunnskap utviklet ved NTNU skal komme fellesskapet til gode», og slagordet lyder «Kunnskap for en bedre verden». Men hva er «en bedre verden»? Dette er tilsynelatende en innholdsløs floskel. For ingen vil da motsette seg en bedre verden? Hvordan skulle vel et «motargument» se ut her? Vi er da alle for det som er godt og rett!

Men visjonen er kanskje ikke så dum likevel. Det er faktisk mulig å være uenig i den, noe som tyder på at den har et påstandsinnhold (og ikke bare uttrykker gode ønsker). For om visjonen tolkes snevert, vil mange protestere på at kunnskapsproduksjon bare skal ha som formål å bidra til en bedre verden. Visse typer kunnskap har en egenverdi, vil man innvende, selv om den er «ubrukelig» ut over dette. Har den ikke da livets rett? Hvorfor skal all forskning være såkalt nyttig? Og hva betyr det at den er nyttig? Nytte kan være så mangt, ikke bare materielt forstått. Så hensynet til en bedre verden kan ikke være det eneste som begrunner eller legitimerer forskning.

Les alle ytringene om NTNUs nye strategi her

Samtidig er visjonen temmelig luftig; den sier ikke noe om hva en bedre verden er, bare at det er et mål for forskning. Formuleringen kan derfor anklages for å være uten substans. Her er vi ved sakens kjerne: Formuleringen må fylles med konkret innhold. Forskere må for det første gjøre seg opp en mening om hva en bedre verden er eller betyr – de må identifisere målet, så å si. Dernest må de ta stilling til om deres vitenskapelige arbeid bidrar til at målet nås.

I 2016 ble det mye debatt om NTNUs samarbeid med israelske forskere innen petroleumsteknologi og geofysikk. I den anledning ble det holdt møter med Israels minister for infrastruktur, energi- og vannressurser. Dette ble sterkt kritisert, og NTNUs visjon ble trukket inn i debatten. Bassam Hussein ved NTNU sparte ikke på kruttet i innlegget «Bli med til Gaza og Vestbredden»:

«Hva slags eksempel setter NTNU, når rektor Bovim sender forskere til Israel med den hensikten å samarbeide med et apartheidregime, med en okkupant, med en tyv. Dette samarbeidet kan komme til å skade direkte det palestinske folket. [...] Vårt slagord er «Kunnskap for en bedre verden». Bedre for hvem når NTNU skal samarbeide med en okkupant? Bedre okkupasjon kanskje?»

Her kommer også de normative etiske teoriene vi behandlet i kapittel 1 tungt inn i bildet. For hva man regner for å være en bedre verden, vil være farget av hvilken av disse teoriene man legger til grunn: Er verden et bedre sted dersom flest mulig blir lykkelige eller får sine preferanser tilfredsstilt (utilitarisme)? Om hver enkelt får tilfredsstilt sine subjektive behov (egoisme)? Om menneskers ukrenkelige rettigheter blir respektert overalt (pliktetikk)? Eller er det best at alle får leve som de vil (relativisme)? Og så videre.