Ti år siden attentatet mot Charlie Hebdo: Er vi blitt feigere?

Undertegnede begikk en leder for ti år siden anledningen terroranslaget mot redaksjonslokalene til Charlie Hebdo. Teksten ble lagt ut to dager etter attentatet, som skjedde på denne dato 2015. Teksten tok utgangspunkt i en nokså ussel anvendelse av pronomenet «men».

Samme dag publiserte UA et intervju med utenrikspolitikkforsker Gunnar Fermann, hvor han kritiserte norske medier for å vise unnfallenhet i møte med politisk islam. Redaktører er så redde for å bli målskiver for islamister at ytringsfriheten er i spill, mente Fermann.

Flemming Rose er ingen feig redaktør. I 2006 publiserte Jylland-Posten en rekke karikaturtegninger av profeten Muhammed. I årene som fulgte besøkte han universiteter over hele verden for å diskutere innholdet i begrepene toleranse og frihet. Han gjorde det med livvakter på slep. Så skjedde angrepet på Charlie Hebdo.

I et intervju i Aftenposten en tid etter uttrykker han ikke så rent lite pessimisme om vår evne til å stå på vår rett til å si hva vi vil. «Det er stadig blitt tydeligere for meg hvordan vi mennesker, også i vestlige demokratier, er villige til å ofre friheten vår hvis vi blir redde,» sa Rose.

Ved å forby koranbrenning allierer Danmark seg med Iran og Taliban

Siden vedtok det danske Folketinget å gjøre hån av Koranen til en blasfemisk handling, derfor straffbar. Rose resignerte og flyttet til USA.

Oslo, høsten 2024: Abid Raja tildeles livvakt under bokpromosjoner etter å ha blitt truet under en signering av boka Vår ære og vår frykt.

Det er alltid noen, deprimerende ofte ganske mange, som føler de må komme med et ‘men’ når de skal si noe om slike hendelser. De som framholder at ytringsansvar er like viktig som ytringsfrihet. De som mener man må se nyansene, man må tenke på konsekvensene, man må være realpolitisk.

Pronomenet ‘men’ er i flittig bruk i akademia, i ulike versjoner. Blivende akademikere flaskes opp med alskens modererende formuleringer, om ikke før så når man skriver sin masteroppgave: Man lærer at påstander, konklusjoner og funn helst skal pakkes inn i vendinger av typen ‘mye tyder på, ‘antakelig, ‘overveiende sannsynlig, trolig.

Forbehold er bra, skråsikkerhet bør unngås. Så er det også slik at noen ganger handler det om å gå ut i åpent lende og plante flagget sitt og gi beskjed om at ‘dette står jeg for,’ særlig i møte med ekstrem religiøs ideologi. 

Men (sic!) tør vi det? Om vi frykter å bli skutt eller bombet, halshugget eller få et øye stukket ut? Når slår selvsensuren, den vi knapt er oss bevisst, inn?

Noen uker etter Charlie Hebdo-attentatet ble jeg invitert av YATA til å holde et foredrag med tittelen Alle er Charlie, men Charlie er død. På grunn av stor pågang ble foredraget flyttet til Auditorium D1 på campus Dragvoll. Arrangørene hadde på forhånd fått beskjed av politiet om at man måtte utvise aktsomhet, og at man fulgte med. Jeg tilstår gjerne at også jeg fulgte godt med da auditoriet ble fylt opp. Innen dørene ble åpnet hadde jeg sjekket at nødutgangen ved siden av tavla var ulåst.

Jeg hadde også i mente reaksjonen jeg fikk fra en redaktørkollega i forbindelse med publiseringen av lederen. Jeg hadde invitert redaktører for andre medier i sektoren til å co-publisere, fått entusiastisk svar fra samtlige så nær som en, som takket nei blant annet fordi vedkommende er redaktør for en avis som «... har redaksjonslokaler midt inne på et campus der det finnes opptil flere studenter og miljøer som støtter de som skjøt, kan jeg tenke meg ...»

To dager etter 7. januar 2015 skrev Jyllands-Posten på lederplass at «Vold virker.»