Fremstår viktigere å få gode karakterer enn å lære noe

Første del av denne serien ble publisert forrige onsdag, her fortsetter den.

Målet med denne serien er å skape debatt om det skribentene mener er en av NTNUs større problemstillinger og samtidig et viktig satsningsområde, nemlig utdanningskvalitet. Konstruktiv kritikk er en naturlig del av en slik debatt, men hensikten med serien er ikke å påpeke andres feil eller å «ta noen». Vi deler våre erfaringer der vi kommer fra, Fysikk og matematikk, men det betyr ikke at kritikken utelukkende er rettet mot studie- og arbeidsstedet vårt, eller tilhørende miljøer eller individer. Problematikken er et systemproblem, både ved NTNU og andre utdanningsinstitusjoner i landet. Vi oppfordrer dere som leser til å skrive om deres egne erfaring her i UA, både gode og dårlige. Her er noen av våre.

Hva må forbedres

Det er ofte mer fokus på å få gode karakterer, enn å lære noe.

Fire NTNU-ere med stor artikkelserie om hvordan man gjør universitetet bedre

Studenter får både direkte og indirekte oppleve at karakterer er viktig fra universitetet og dets ansatte. Øv/pugg til eksamen og få en god karakter, da har du lært det du skal! Er det egentlig slikt? Fokuset er ofte på karakteren i stedet for det studenten har tilegnet seg av reell kunnskap. Kanskje mange mener karakteren og kunnskapen er det samme. Det hadde vært flott om det ble brukt mer tid på å fortelle studenter hva de lærer og hvorfor de skal lære det, heller enn at det «kommer på eksamen». Det er for ofte at en hører den begrunnelsen. Hva slags holdning skaper det i studentmassen?

Vi lærer bort mye fakta på kostnad av kritisk tenking

I vanlige undervisningsopplegg som ikke er vurderinger finnes en nært beslektet problemstilling til karakterfokuset: faktafokuset. Pensum gås gjennom så raskt som mulig, ofte alt for raskt og i alt for store mengder til å kunne feste seg i et naturlig tempo. Det viktige er ikke at studentene har forstått det som gjennomgås, eller engang fått tenkt ordentlig på det. Det viktige er at foreleser får gått igjennom alt av pensum på tavla før slutten av semesteret. Det blir et uhensiktsmessig mål.

Formålet med undervisningen burde rettes mot at studenter først og fremst får med seg viktig pensum og får tid til å reflektere og diskutere pensum rikelig. Fra det viktigste grunnlaget kan dermed dybde- og breddeforståelse legges til på mer naturlig vis. Noen ganger får en dette i øvingstimer, men fokuset her er oftest på å bli ferdig med oppgavene for å få godkjent øvingen, fremfor å tenke godt gjennom og diskutere pensum. Det å kunne fakta er selvfølgelig en viktig del av enhver utdannelse, men minst like viktig er kritisk tenkning, samarbeids- og diskusjonsevner, utforskningsevner og mye mer. Utdanningene burde reflektere dette bedre, både i undervisnings- og vurderingssammenheng.

Del 1: Utdaterte vurderingsformer og for dårlig pedagogisk kompetanse

Emner må organiseres bedre

Ved status quo er ofte emneansvarlig overordnet ansvarlig for alt innenfor et emne, inkludert lab og større prosjekter. Er dette optimalt? Ofte har emneansvarlig nok med forelesninger og øvinger. Hadde det ikke vært bedre med spesialisert personell på lab og prosjekter? En person som over flere år jobber kun med å drifte og forbedre de samme lab/prosjektene? En slik praksis finnes noen steder og dette pleier å medføre bedre opplegg over tid. Disse to delene av emner burde være helt koblet fra hverandre med forskjellige emnekoder og forskjellige personer som står formelt ansvarlig. Når det ikke er slik blir det flere ganger til at emneansvarlig halvveis er med på å drive lab/prosjektene, og at det er tilfeldige stipendiater/ingeniører over tid som gjør om lab/prosjekter når det er nødvendig. En konsekvens av dette er at studentene ofte får informasjon sent, eller rett og slett får for lite informasjon. Emneansvarlig kan sjeldent gi klare svar på disse delene av emnet ved starten av semesteret. Dette gjelder spesielt i den siste perioden med pandemien hengende over alle.

I tillegg til at kvaliteten kan forbedres, er det også mulig at en splittelse kan være med på å få studentene til å ta labarbeid mer seriøst. Dagens system tillater sjeldent labansvarlig å sende hjem studenter som ikke har forberedt seg ordentlig. Dette fordi det vil medføre at studenten stryker hele emnet, da de ikke får gå opp til eksamen hvis de ikke har fått godkjent labarbeidet. Derfor har det hendt at emneansvarlig har instruert labansvarlige slik at alle som møter opp til lab må få den godkjent. I ett enkelttilfelle har undertegnede opplevd at en student spurte om laben ville bli godkjent om studenten bare satt der og gjorde ingenting. Svaret var ja, fordi undertegnede hadde fått instruks om å godkjenne alle. Studenten satt der i 4 timer, gjorde ingenting og fikk laben godkjent. Det har også vært krav fra emneansvarlig at ingen skal stryke på innleverte labrapporter.

Forskning verdsettes mer enn god utdanning

At forskning verdsettes mer enn god utdanning er også en allment kjent problemstilling, både nasjonalt og internasjonalt. Det er ofte prestisje i god forskning, men sjeldent samme med god utdanning. Publiseringspoeng, forskningsmidler og forskningshistorie ser ut til å karakterisere vitenskapelige ansatte i større grad enn bidrag til bedre utdanning. Det er ikke ofte noe en sier rett ut, men som mange trolig føler på i hverdagen. En ser det spesielt når en sammenligner antall professorer mot dosenter, og antall førsteamanuensiser mot førstelektorer. På papiret kan godt forskning og utdanning være likestilt, men det hjelper ikke om det ikke er praktisert slikt. Tar en det fra et økonomisk standpunkt gir det mening at NTNU bryr seg mer om forskning, da det ikke bare er prestisje å hente inn, men også større summer. Staten gir kun så-så mye per fullførte studiepoeng og hovedoppgave, men offentlige og private forskningsmidler kan ofte bidra med mer. Det er heller ikke noe vurdering på kvalitet av levert studiepoeng eller hovedoppgave, bare kvantitet. Forblir systemet slik vil nok lite forandre seg.

Derfor er det ekstra viktig at ordninger som meriterte undervisere både fortsettes og ekspanderes, og vi er glade for at NTNU har en slik uthevelse av flinke forelesere. I tillegg burde det settes av midler/ressurser/tid som kan gå til forelesere som ønsker å bruke tid på å videreutvikle seg selv og emnene de underviser, utvikle nye emner eller ønsker å undervise emner på doktorgradsnivå. Spesielt er sistnevnte et stort problem da doktorgradsemner, hvert fall ved vårt institutt, ikke «telles» som et emne. Professorer må undervise doktorgradsemner på egen tid, i tillegg til minimum et annet vanlig emne per standardregler. En bedre modell kunne vært at en ansatte universitetslektorer til å undervise grunnemner og professorer master- og doktorgradsemner som ligger nærmere forskningsområde deres.

Medvirkningsarena blir tatt lite seriøst

I mange år har referansegruppesystemet vært NTNUs kvalitetssikringssystem. Det er her foreleser og studenter møtes og kommer frem til forbedringer/justeringer av emnet. Det er i hvert fall tanken bak systemet. I realiteten føles det ofte mer som en obligasjon for foreleser, og som unødvendig bruk av tid for studenter. Førsteamanuensis Margrethe C. Stang får godt frem problemstillingene knyttet til referansegrupper i et tidligere innlegg i UA. Mange av poengene hennes er svært gode og støttes av undertegnede.

Til tross for disse problemstillingene er det likevel uheldig når det er foreleser for emnet som virker mindre begeistret for referansegruppen. En merker fort hvilke forelesere som ikke kan fordra referansegruppeopplegget og det sender et uheldig budskap til studentene: at det ikke er så viktig for foreleser med tilbakemeldinger. Det kan godt hende at det ikke er tilfellet, men å se foreleseren være totalt uinteressert i slikt fører ikke akkurat til noe engasjement hos studentmassen heller.

Studentene får for lite opplæring i å medvirke

Kanskje det hadde vært unødvendig med referansegruppe/andre kvalitetssikringssystemer om studentene ble opplært til å ta tak i saker på ordentlig måte. Det er særdeles få studenter som er klare over rettighetene sine, hva det er å forvente av NTNU, hvordan NTNU fungerer og ikke minst at det eksisterer et studentdemokrati ved universitet de kan henvende seg til. Hvorfor er det slikt? Trolig fordi ingen informerer dem om det på en ordentlig måte, selv ved studiestart. Noe som gjenspeiler at universitetet ikke vektlegger studentdemokrati og kritisk tenkning utover det som loven pålegger.

Til tross for store velkomstopplegg som Teknostart, så virker det som at studentene lærer lite rundt det å faktisk være medvirkende student i oppstarten. Det er fullt mulig å få til informative og motiverende presentasjoner om medvirkning og studentdemokratiet ved NTNU ved studiestart, om en bare forsøker. Den eneste måten vi får flere aktive studenter på er hvis vi systematisk, ved alle NTNU sine studieprogram, krever at de skal få opplæring i det. I tillegg til at en selvfølgelig hører på og handler etter det studenttillitsvalgte gir NTNU beskjed om og ikke minst oppmuntrer studenttillitsvalgte til å komme med bidrag og innspill.

Korona har blitt brukt som en unnskyldning

Lokalt oppleves det at korona i flere tilfeller har blitt brukt som en unnskyldning for at en ikke skal levere like god utdanning som tidligere. I tider hvor det har vært fullstendig mulig å få til flere praktiske opplegg, som f.eks. lab, har emneansvarlig likevel valgt å legge slikt på is. UKA hadde fullpakkede konserter i dødens dal, mens det var «uforsvarlig» og «vanskelig» å ha normale lab-opplegg ved noen emner. Til og med der hvor korona ikke gjorde gjennomføring vanskeligere ble ting nedprioritert. Eksempelvis skulle det ikke lenger gis like detaljerte tilbakemeldinger på vurderinger av rapporter, med korona som begrunnelse. I enkelte tilfeller har stipendiatene ved instituttet tilbudt å yte ekstra for å få ting til å gå rundt i vanskelige omstendigheter, men dette ble karakterisert som unødvendig av emneansvarlig/andre ledere. Det er vanskelig å få et inntrykk av hvordan dette preger hele NTNU, men finnes problematikken ett sted er ikke sannsynligheten lav for at den finnes andre steder også.

Denne serien om utdanningskvalitet fortsetter neste onsdag. Ønsker du å skrive om dine erfaringer eller er rykende uenig i kritikken fra de fire, er du velkommen til å skrive innlegg i UA.