Det er sjelden mulighet for spontanitet eller kreativitet

Målet med denne serien er å skape debatt om det skribentene mener er en av NTNUs større problemstillinger og samtidig et viktig satsningsområde, nemlig utdanningskvalitet. Konstruktiv kritikk er en naturlig del av en slik debatt, men hensikten med serien er ikke å påpeke andres feil eller å «ta noen». Vi deler våre erfaringer der vi kommer fra, Fysikk og matematikk, men det betyr ikke at kritikken utelukkende er rettet mot studie- og arbeidsstedet vårt, eller tilhørende miljøer eller individer. Problematikken er et systemproblem, både ved NTNU og andre utdanningsinstitusjoner i landet.

Marit Reitan svarer på kritikken: - Ansatte ved NTNU gjør det fenomenalt, men vi kan forbedre oss

Nye stipendiater har ikke fått tilstrekkelig opplæring

Som nevnt mot slutten i forrige del av serien, menes det at korona har blitt brukt som en unnskyldning flere steder. Dette er/var et lokalt forhold ved vårt institutt under korona (kanskje har andre opplevd lignende?): Mange ferskt ansatte stipendiater, uansett tidligere erfaringsnivå, ble ikke tilbudt tilstrekkelig opplæring i drift av blant annet lab-opplegg under korona. Altså har det ikke vært obligatoriske HMS-kurs for å være labveileder i laber som inneholder både strøm, spenning, lasere osv. De som skal være ansvarlige for studentenes læring og sikkerhet på lab har ikke fått god opplæring i hvordan å fremme dette. Mange stipendiater har heller ikke selv utført laben de skal veilede studentene gjennom. Det forekommer også at instituttet ber stipendiater om å undervise i emner de aldri har tatt selv, og hvor de ikke har relevant kompetanse. Hvordan i alle dager fremmer dette NTNUs mål om kvalitet i utdanningen?

Fire NTNU-ere med stor artikkelserie om hvordan gjør universitetet bedre

Grunnen for bruken av ordet «var» i begynnelsen er at dette nå forhåpentlig blir rettet på. Siden dette nå har blitt etterspurt av stipendiatene, har instituttet tatt initiativ til at det skal innføres opplæring/kursing. Likevel fremstår det som ugreit at instituttet ikke tidligere har innført tilstrekkelig og obligatorisk opplæring av stipendiatene. Før korona var det slikt at stipendiatene ved instituttet tok HMS-kursene som gis til alle ferske studenter. Vi ønsker å poengtere at HMS-kurs for å være student på lab ikke er det samme som HMS-kurs for å være labveileder, som burde møte høyere krav til kursing. Dessverre er det nok slik at det er stor variasjon i det som er subjektive meninger om «tilstrekkelig» opplæring på instituttet og trolig NTNU for øvrig. Nylig var det en sak i UA som oppsummerer situasjonen ved universitetet godt. Vi håper den blir forbedret.

LES OGSÅ: De to foregående innleggene i serien

Demotiverer heller enn å oppmuntre

Når saker og ting, slik som det nevnt i denne serien, først blir brakt opp, kommer det gjerne fra en student eller en stipendiat. De som er litt ferske og optimistiske og ikke enda har innsett at det ikke nytter å forsøke større forandring. Når dette skjer burde personen hedres for sitt mot til å si ifra, men istedenfor møter de alt for ofte en vegg. En blir rådet av andre til å droppe det. Begrunnelsen er at det ikke nytter å forandre ting ved NTNU. Denne beskjeden kommer både fra midlertidig og faste ansatte. Om en kommer inn som optimist her ved NTNU går det ikke lenge før den optimismen er borte. Istedenfor å oppmuntre ferske ildsjeler og talenter til å forsøke forandring gjør vi det motsatte. Det er noe enhver av oss kan bidra til å forandre, men samtidig burde det også være noen som tar tak i problemstillingen ovenfra.

Det å få til en rimelig forandring ved NTNU er ofte vanskelig nok. Skal en derimot prøve på noe helt nytt så kan en forvente mye pessimisme. Spesielt fast ansatte som har vært ved universitetet en stund har overaskende mye imot å skulle prøve noe nytt, noe som klart også er en bidragende faktor til de andre problemstillingene i denne serien. Nye forslag kan virke både skumle og risikable, men hvordan ellers innoverer en? Det virker som at mye av universitetet har satt seg fast inni en «trygghetsboble», hvor all forandring skal under lupen i flere år før en kan forsøke dem. Det er sjeldent mulighet for spontanitet eller kreativitet. Vi liker å kalle oss selv innovative, men innovasjon kommer ikke fra forsiktighet.

Listen med krav er viktigere enn målet

Det oppleves ofte fra NTNU sin side at det viktigste er å sjekke av kravlisten slikt at det kan rapporteres høyere opp i systemet. En stiller sjelden spørsmål til hvorfor noe er som det er, eller hva som er formålet med det. Er eksempelvis formålet med referansegruppesystemet at NTNU har noe å dokumentere «kvaliteten» sin med når NOKUT kommer på besøk? Noen ser ut til å tenke slikt. Det er jo åpenbart ikke slikt det startet, men i mange tilfeller er det slikt det har blitt. Det fokuseres mer på å følge regler og retningslinjer, enn det å faktisk skulle levere god kvalitet.

NOEN FORSLAG TIL FORBEDRINGER MED BEGRENSEDE KOSTNADER

Flere regler og retningslinjer hjelper ikke

Det er viktig å avklare at troen ikke ligger på at flere regler og retningslinjer vil fikse de større problemene. Alt flere regler og retningslinjer vil føre til er at ansatte må krysse av enda en liste, og det vil sannsynligvis oppleves på samme måte som Margrethe C. Stang beskrev referansegrupper. Tiltak burde rette seg mot å bygge motivasjon og engasjement hos ansatte og studenter. Istedenfor å tvinge noen til forandring så burde det vises hvorfor det er fordelaktig. Eksempler på dette kan være opplæring og kursing medfølgende ressursdatabaser og å hente inn flere engasjerte ildsjeler til å drive forskjellige opplegg. Eksempler gis nedenfor og det burde være realistisk å få til ved NTNU under status quo.

Utarbeid flere digitale ressurser og etabler periodiske workshops om god utdanning

Seksjon for læringsstøtte under Avdeling for utdanningskvalitet skal ha skryt for å ha startet opp forumet Lærende fellesskap, samt utviklet mange digitale ressurser rundt nettbasert undervisning. Det må fortsettes med å lage slike ressurser og forumet burde promoteres enda mer! Det ser ikke ut til å være så altfor aktivt og det var relativt godt gjemt når undertegnende lette etter det. NTNU har i mange tilfeller gode tjenester, men mange vet ikke at de eksisterer og blir heller ikke oppfordret av sine institutter til å engasjere seg. Enda bedre hadde det vært om en fikk til en samleside med ressurser som ikke bare relaterer til nettbasert undervisning. At en utarbeider en database/nettside med innhold innenfor alle typer undervisning og kanskje til og med temaer som hvordan en engasjerer studenter i nye undervisnings- og vurderingspraksiser.

Samtidig som det er viktig med ressurser som er tilgjengelige når som helst, burde det aktivt holdes workshops og andre samlinger som ansatte kan melde seg på. En har allerede gode arrangementstilbud som læringsfestivalen. Det virker bare ikke som det er noen regelmessige workshops, kurs eller andre samlinger utover større arrangementer. En burde gjøre det så tilgjengelig og regelmessig at flere tar turen. Om dette ikke fungerer så kanskje en burde gjøre med ansatte som en gjør med studenter, lokke med et eller annet. Eksempelvis at en belønner ansatte med en ekstra fridag om de blir med? Det høres kanskje teit ut, men av erfaring er det ikke alle som har troen på å lære noe av å delta ved slike aktiviteter. Da må en prøve andre strategier, selv med voksne mennesker. Så har en også de som har lyst til å dra på slike aktiviteter, men som mange ganger har altfor mye å gjøre ellers i arbeidshverdagen. Disse må det i større grad tilrettelegges for av NTNU, slik at de kan delta.

Reelle konsekvenser om forhold ikke forbedres

Det skjer flere ganger at studenter kommer med kritikk, enten i form av anonyme spørreundersøkelser i et emne, til studenttillitsvalgt eller direkte til et institutt. Selv om kritikken er rimelig og verifiserbar gjøres det ofte ikke annet enn å gi f.eks. en foreleser beskjed om å «skjerpe seg». Det har gått flere år i noen tilfeller før det har vært tilstrekkelig med tiltak når undervisningen har hatt for dårlig kvalitet. Lovverket er kanskje til hinder for sterkere reaksjoner, men det at verifiserbare kritikkverdige forhold ikke får reelle konsekvenser sender kun et budskap om at det ikke nytter å si ifra om ting. Dette er noe flere studenter garantert føler på. Det burde tas i bruk sterkere og raskere reaksjoner når slikt forekommer. Gjerne da med tidlig dialog mellom alle parter, spesielt ledelse og foreleser/annet personell, for å fikse forholdene før de slår røtter.

Denne serien om utdanningskvalitet fortsetter neste onsdag. Ønsker du å skrive om dine erfaringer eller er rykende uenig i kritikken fra de fire, er du velkommen til å skrive innlegg i UA.