«Tillitsreformen» og forvandlingen av universitetene

Gjesteskribenten

Akademias retur til «den siste sovjetstat» – eller fortsatt New Public Management?

Den sittende regjering gikk til valg blant annet på å innføre en tillitsreform i offentlig sektor. Den beskrives slik: «Tillitsreformen omfatter hele offentlig sektor, også fristilte virksomheter. Målet med tillitsreformen er å gi mer velferd og bedre tjenester til innbyggerne, og til rett tid. For å få dette til må vi jobbe mer med å øke tilliten innad i offentlig sektor.» Dette kan vanskelig oppfattes som en plan, snarere framstår det som et fromt ønske.

Elise Waagen, stortingsrepresentant og utdanningspolitisk talsperson for Arbeiderpartiet har forsøkt å forklare hva dette skal bety for UH-sektoren. Hun innrømmer fornuftig nok at «Arbeiderpartiet gikk ikke til valg på detaljerte «oppskrifter», men et løfte om en helt ny styring av norsk offentlig sektor.» Forsøket på konkretisering går ikke lenger enn å peke på tre mål med reformen:

• «Frigjøre tid til hovedoppgavene. Vi vil rydde i tiden til forskere og ansatte på universitet og høyskoler. Vi mener utdanningssektoren trenger mer tid til hovedoppgavene, mindre rapportering og detaljstyring.
• Gi bedre kvalitet. Ved å fjerne unødvendig byråkrati og rapportering, kan fagfolk gjøre jobben heller i stedet for å rapportere på den (…).
• Skape tillit til utdanningssektoren».

Total forvandling?

Dette høres jo fint ut, og vi er mange som har ventet på en ytterligere konkretisering. Det lar seg vel ikke skjule at serien med utspill fra Senterpartiets statsråder for forskning og høyere utdanning har dempet forventningene. Det toppet seg da Ola Borten Moe med tydelig inspirasjon fra amerikanske reality-serier lovet at sektoren skulle få en «total make-over». Hva forvandlingen skulle bestå i forble uklart utover kravet om «mer effektiv bruk av pengene sektoren får tildelt.»

Etter forslaget til statsbudsjett ble lagt fram, er det mulig å se konturene av hva reformsnakket faktisk betyr. Hovedinnholdet er en sterkere statlig styring av UH-sektoren og fjerningen av forskningsinsentivene i budsjettmodellen for tildelinger til universitetene. En må være sterk i troen for å oppfatte dette som en tillitsreform. Kristin Melum Eide gjør i UA 13.10 et tappert men ikke akkurat overbevisende forsøk. Hun inviterer dermed til en etterlengtet debatt om den framtidige organiseringen av universitetene.

Det var Regjeringen Stoltenberg I som satte fart i bruk av New Public Management i Norge. Stoltenberg II, der jo også Senterpartiet deltok, videreførte NPM. Det har vært vanskelig å spore særlig mye selvkritikk når det gjelder NPM hos Ap og Sp, og vi tilbys ingen analyse av hvorfor man var så ivrig etter å innføre dette regimet. Stoltenberg er fortsatt en politisk helteskikkelse. Så snakket om tillitsreform virker ikke akkurat tillitvekkende.

Økt statlig styring – økt tillit?

Ifølge Eide er sterkere statlig styring et grep for å redusere betydningen av «markedstenkning» i UH-sektoren. På papiret er det selvsagt riktig, men jeg har vanskelig for å se at de faktiske styringstiltakene som er presentert, bidrar vesentlig til dette. Gjenopprettelsen av Nesna kan vanskelig sees som et markedskorrigerende inngrep, og de nye språkpolitiske kommandoene er jo ikke annet enn begrensninger i den akademiske friheten. Konkurransen om studenter, som bekymrer Eide, består. Det samme gjelder forskningsmidler. Om det er markedstenkning kan vi jo diskutere. Uansett er det vanskelig å se økt statlig styring som en tillitsreform. Det vil å så fall representere Orwellsk nytale.

Fjerningen av forskningskomponenten i budsjettmodellen er også lagt fram som en tillitsreform som skal redusere byråkratisk arbeid. Ap/Sp legger lista utrolig nært bakkenivå når de påstår dette, fordi det meste av rapporteringen av prosjekter og publikasjoner vil uansett fortsette og det institusjonelle ekstraarbeidet med å levere disse tallene til departementet var ubetydelig. Undervisningsindikatorene beholdes. Det er vel et tydelig signal om at Ap/Sp synes undervisning er viktigere enn forskning og at de vil belønne de institusjonene som vrir virksomheten bort fra forskning og over på utdanning. I hvert fall viser det at Regjeringen ikke finner noen grunn til å ha tillit til at UH-sektoren vil satse på undervisning.

Betydningen av økt byråkratisering

Det er heller ikke på tale å legge ned eller å modifisere den viktigste drivkraften bak byråkratisering og overdrevet rapportering – Nokut. En tillitsreform som ikke berører Nokut, er ikke troverdig. Når Nokut ikke er på dagsorden, viser det mangelen på kunnskap om hverdagslivet på universiteter og høyskoler. Det er urovekkende at Ap/Sp tror de kan gjennomføre en tillitsreform når de ikke vet noe særlig om effektene av mistillitsreformen NPM.

Jeg har altså små forventninger til at de som i sin tid innførte mistillitsreformen, nå skal gjennomføre en «tillitsreform». Det skyldes også de diffuse og tafatte planene som foreligger. Kristin Melum Eide har også små forventninger, men oppfatter problemet som at det er blitt så mange universitetsansatte som stemmer Høyre og dermed er blitt forkjempere for fortsatt mistillit med NPR og fortsatt markedstenkning.

Denne «eksterne kontrollplasseringen» som psykologene kaller det, er sikkert en vei til sjelebot for Ap/Sp, men den er ikke særlig troverdig. Fortsatt stemmer et flertall av UH-ansatte på AP+SV+Rødt+MDG+SP, og mange av de som sier de vil stemme Høyre, er neppe ivrige tilhengere av mistillitsreformen NPM.

«Regnearkuniversitet» som tvangstanke

Problemet er snarere at NPM har fått virke så lenge innenfor UH-sektoren at denne tankegangen er institusjonalisert. «Regnearkuniversitetet» er solid etablert med en tilhørende målingsmentalitet. Det som teller kan telles, og det som ikke kan telles, er ikke så viktig. Som mangeårig representant i NTNUs styre burde Kristin Melum Eide vite dette. Hva annet enn tall blir servert? UH-sektoren, inkludert NTNU, har internalisert den nyliberale tenkemåten om styring gjennom indikatorer og insentiver slik at det framstår nærmest som naturgitt. Effekten av dette for NTNU er som Sharon Traweek og jeg viser i boka Questing excellence in academia, en stadig økende byråkratisering mer enn at NTNU opererer som en markedsaktør. Byråkrati bygger på og fores av mistillit.

Kristin Melum Eide nevner flere åpenbare utfordringer for UH-sektoren, ikke minst knyttet til rekruttering og tilbud til de som ikke føler seg hjemme i de akademiske kulturene. Det er ingenting i utspillene til statsrådene Moe og Borch som tyder på at regjeringen bekymrer seg for slike spørsmål. Det overlater de til institusjonene, oss, og det er selvsagt greit. Det er også institusjonene som må avbyråkratisere seg selv, men her trenger de hjelp av statlige myndigheter som må gå gjennom sine reglementer og prosedyrekrav som bygger på mistillit og klokkertro på verdien av standardisering.

Kristin Melum Eide har nok helt rett i at «tillitsreformen» vil mislykkes, men forklaringen hennes på hvorfor det går galt, er feil. Problemet er mangel på kunnskap om hva slags problemer mistillitsreformen NPM har skapt, forsterket av mangel på vilje til å framskaffe slik kunnskap. Så langt er det vanskelig å se at «tillitsreformen» er noe annet enn en tom besvergelse, i beste fall et retorisk grep for å legitimere økt statlig styring av UH-sektoren.