Normativt og prinsipielt, Graver

Det er en interessant dreining i argumentasjonen i Hans Petter Gravers svar til meg i Universitetsavisa 10.4 om akademisk boikott. Der hans opprinnelige innlegg var preget av en moralsk harme og invektiver som «prinsippløst» og «autoritært», virker han nå å ha beveget seg over fra det normative til det rent deskriptive. 

Fagforening ved NTNU vedtok akademisk boikott enstemmig

Årsaken til at han ikke har protestert mot f.eks. akademisk boikott av Russland og kritiseret den for å være et grovt angrep på akademisk frihet, autoritær eller prinsippløs, er altså at den kommer fra departementet og at «departementet kan synes å ha hjemmel til det» - altså et rent deskriptivt, juridisk argument. Man kan jo legge til at regelverket rundt eksportlovkontroll har gjort at vi for mange fagområder har innført en de facto akademisk boikott av en ganske lang rekke land. Heller ikke der har jeg sett kritikk fra Graver.

La meg for egen del presisere at min inngang til denne debatten er normativ, og forankret i forskningsetikken. Jeg mener at å direkte eller indirekte bidra til folkemord er feil, helt uavhengig av om det formelt er lovlig under det eksisterende lovverket i landet jeg befinner meg. Likeledes mener jeg at å nekte å bidra til dette, både på individuelt, institusjonelt og statlig nivå er riktig - igjen helt uavhengig av hva lovverket p.t. sier.

leder

NTLs vedtak bryter med retten til akademisk frihet

Departementet har en generell instruksjonsmyndighet overfor institusjonene. Det betyr ikke at enhver inngripen fra nasjonale myndigheter er uproblematisk. Vi har sett både i det trumpske USA og så nært oss som i Danmark at politikere har forsøkt å undertrykke forskning som har resultater som er problematiske for deres ideologiske ståsteder. Om det nå er klimaforskning eller kjønnsforskning, blir hele fagfelt i dag satt under harde politiske angrep. Det er ekstremt problematisk. At man på institusjonelt nivå ikke inngår formaliserte samarbeid med institusjoner som selv bidrar til grove brudd på internasjonale konvensjoner, er det på sin side ikke. Generelt vil jeg fra et faglig ståsted tvert imot anse det som et større problem med vedtak som begrenser det faglige handlingsrommet, jo lenger unna fagmiljøene vedtaket blir gjort.

Når Graver forsøker å fremholde sin argumentasjon rundt akademisk frihet selv om boikotten er på et institusjonelt nivå, må jeg helt ærlig si argumentasjonen begynner å bli tynn. Han framholder nå at selv en institusjonell boikott er et angrep på akademisk frihet fordi det gjør det vanskeligere for forskere å få finansiering til større forskningsprosjekter med israelske fagmiljø. Til det er det vel ikke annet å si enn dette: Dersom ethvert vedtak som påvirker forskeres mulighet til å få ekstern finansiering til forskningsprosjekter skal karakteriseres som «autoritært», «prinsippløst» og avføde sinte leserinnlegg fra Graver får han tøye fingrene sine og forberede seg på mange og lange dager med innleggsskriving.

Ytring

Svake argument, bruk stråmenn?

Fra finansieringen til NFR (eller ERC for den del), til ulike «strategiske satsningsområder» på alle nivå fra nasjonalt (KI-milliarden) til lokalt på det enkelte fakultet eller institutt. Mulighetene er nesten endeløse. Men det er en svært innovativ (her er det kanskje innovasjonsmidler å hente?) argumentasjon å hevde at forskere som ikke drar i land større eksterne prosjekter ikke har sin akademiske frihet (i juridisk forstand til og med) bevart. 

Forskere på universiteter skal ha frihet til å velge retningen for sin forskning, og bør ikke få påtrykk verken fra ledere eller politikere om å endre denne. De bør også ha tilgang på et minimum av individuelle driftsmidler for å drive denne forskningen (typ annuum f.eks.). Tanken på at det at man er dårlig posisjonert for å dra inn store eksterne prosjekter i seg selv utgjør et angrep på akademisk frihet, fremstår derimot så tynn at det nærmer seg homøopatisk.

Ytring

- To the so-called “pro-dialogue” side, I ask: What would we talk about?

Det virker som Graver mener institusjonene overhodet ikke skal ta noen stilling i spørsmål som de vi diskuterer her. Her tar Graver rett og slett feil. De generelle forskningsetiske retningslinjenes punkt 10 påpeker nettopp at institusjonene har et selvstendig ansvar. Det mener jeg de bør ta. Det er ikke verre enn det.

Gjennomgående har Graver nå flyttet målstengene i argumentasjonen sin slik at den blir så bred at man kan begynne å spekulere. Når det finnes en ufattelig lang rekke regler, prioriteringer og vedtak som legger ulike begrensinger på akademikeres arbeid, er det bare ett av dem som avføder Gravers kraftige engasjement: Det er et krav om at norske universiteter skal oppfylle sin plikt etter de forskningsetiske retningslinjene, og ikke inngå samarbeid med institusjoner som bidrar til grove brudd på folkeretten, (men her også kun tilfellet Israel). 

Man kan nesten lure på om argumentasjonen er en smule ad hoc. Det framstår i hvert fall ikke lenger som at det er Gravers meningsmotstandere som er «prinsippløse».