Ytring
Svake argument, bruk stråmenn?
Oksholens strategi med å hoppe fra den ene argumentasjonsrekken til den andre og neglisjere motargumenter når han sliter med å nå igjennom, matches i Universitetsavisas spalter bare av Gravers ignorering av forslagene som faktisk blir diskutert.
Det er tydeligvis bare en potensiell akademisk boikott av Israel som er «autoritær og prinsippløs». Den forlengst effektuerte pågående boikotten av Russland har Hans Petter Graver tilsynelatende ingenting imot, skriver Ronny Kjelsberg.
Foto: Kristoffer Furberg
Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
Tore Oksholen får lite åtgaum i Universitetsavisas debattspalter for sitt korstog mot enhver som argumenterer for akademiske sanksjoner mot Israel. Derfor må han tydeligvis importere Hans Petter Gravers innlegg fra Aftenposten, og selv følge opp med nok en leder mot NTL som sier omtrent akkurat det samme som den forrige, uten å ta særlig hensyn til motargumentene han har fått.
For å ta Graver først, så slår han på stortromma om akademisk boikott av Israel og kaller det «autoritært og prinsippløst».
Det er to problemer med argumentasjonen hans. Det ene er at den er prinsippløs. Det andre er at den er basert på stråmenn.
Enig eller uenig?
Send oss din ytring på
For å ta det prinsippløse først. Det er tydeligvis bare en potensiell akademisk boikott av Israel som er «autoritær og prinsippløs». Den forlengst effektuerte pågående boikotten av Russland har han tilsynelatende ingenting imot. Ei heller sier han noe stygt om den tidligere boikotten av Sør-Afrika. Selv om begge har fellestrekk med Israel i henholdsvis brutal invasjon og okkupasjon i strid med folkeretten, og tilsvarende brutal forskjellsbehandling av ulike folkegrupper i et apartheid-system. Her er Graver og Oksholen samstemte i sin taushet. Er det bare noen okkupanter og apartheidstater det er autoritært å boikotte, eller gjelder det alle?
Stråmannsargumentet til Graver kommer fra hans argumentasjon rundt akademisk frihet. Han refererer ikke til et eneste konkret boikottforslag. Selv har jeg stilt navnet mitt under to. Det ene var et bredt opprop som ble publisert i Khrono 27.11. Det andre var en uttalelse fra fagforeningen min, publisert i Universitetsavisa 22.3.
Det begge to har til felles er at de krever institusjonell boikott, og retter seg mot institusjonelle samarbeid. De dikterer ikke hva enkeltforskere kan og ikke kan gjøre. Enkeltforskere kan selvsagt også veldig fort komme i konflikt med vedtatte og etablerte forskningsetiske retningslinjer ved å samarbeide med israelske forskere, f.eks. retningslinjene innenfor naturvitenskap og teknologis punkt om at «Forskningen må ikke være innrettet slik at den kommer i konflikt med demokratisk utvikling eller internasjonale konvensjoner som skal trygge fred. Forskningen må ikke bryte med de rettighetene som er nedfelt i anerkjente internasjonale konvensjoner om sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle menneskerettigheter.»
Det er en etisk vurdering forskere må gjøre selv om sitt konkrete samarbeid.
Oksholen kaller på sin side skillet mellom institusjonell og individuell boikott et «fikenblad», og mener forskere ikke vil tørre å ta andre valg enn institusjonen. Da er vi plutselig på full fart over fra konkrete vedtak, til spekulasjoner i andres følelsesliv. Å kutte båndene til israelske universiteter faller ut som en konsekvens av de forskningsetiske retningslinjene, og Oksholens konstruerte argumentasjon rundt forskeres indre liv kan like godt brukes om nettopp disse retningslinjene. Men i virkeligheten er det jo nettopp derfor vi har disse retningslinjene - fordi forskere skal tenke seg nøye om og vurdere og kanskje nettopp takke nei til samarbeid de ellers ville gått inn for. Det er derfor vi har forskningsetikk, eller for å si det som kidsa: It's not a bug, it's a feature!
Så gjentar Oksholen argumentasjonen rundt hvorfor vi ikke boikotter ymse andre autoritære land, uten å ta hensyn til at sanksjonene går på konkrete brudd på folkeretten og internasjonale konvensjoner, ikke på landets styresett. Igjen, for å hamre det inn: Vi boikotter i dag Russland fordi det angriper og okkuperer ukrainsk land, ikke fordi det ikke er demokratisk.
Oksholens strategi med å hoppe fra den ene argumentasjonsrekken til den andre og neglisjere motargumenter når han sliter med å nå igjennom, matches i Universitetsavisas spalter bare av Gravers ignorering av forslagene som faktisk blir diskutert.
Dersom man forholder seg til virkeligheten, og ikke konstruerer stråmenn, får man gjerne bedre diskusjoner, men det er kanskje vanskeligere å nå gjennom med lettvint polemikk.
