kronikk
«Et universitet skal ikke styres som den lokale kennelklubben»
- Debatten om akademisk frihet går høyt. Midt i all diskusjonen om hvem som skal forske på hva, synes det mest vesentlige å ha gått tapt: Hvorfor har vi i det hele tatt universiteter? Skriver professor emeritus Bo Rothstein ved Gøteborg universitet i denne kronikken.
- Den mer grunnleggende problematikken om forskernes mangel på kunnskap om hva som bør særmerke virksomheten ved et universitet, har ikke blitt problematisert i tilstrekkelig grad, skriver Bo Rothstein
Fotograf Johan Wingborg/Göteborg universitet
Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
Kronikken er først publisert i Dagens Nyheter, og republisert
i Universitetsavisa med kronikørens tillatelse.
Den intense debatten om tilstanden til akademisk frihet i
Sverige har kommet til å berøre saker som forekomsten av en taushetskultur
hvor kritiske stemmer ikke får plass (eller med et begrep importert fra USA, cancelkultur).
Det er selvsagt ikke enkelt å måle graden av akademisk frihet, men det mest
seriøse forsøket som har blitt gjort viser at Sverige
ligger veldig dårlig an sammenlignet med andre europeiske land.
Fakta
Bo Rothstein
- Bo Abraham Mendel Rothstein (født 12. juni 1954) er en svensk statsviter.
- Han hadde August Röhss-stolen i statsvitenskap ved Universitetet i Göteborg, og er tidligere professor i statlig politikk og offentlig politikk ved Universitetet i Oxford.
- Rothstein bidrar til den svenske offentlige debatten om politikk og akademisk frihet. Han har vært spesielt kritisk til det han oppfatter som politisert forskning ved noen universiteter i Sverige.
- I 2003 mottok han den Svenske Foreningen for Universitetslæreres pris for akademisk frihet. Rothstein fikk prisen for å ha "i den offentlige debatten argumentert for viktigheten av uavhengig universitetsundervisning og -forskning"
Kilde: GUs hjemmeside
Utdanningsminister Mats Perssons (L) forsøk på å rette opp i
problemet ved å be universitetene
selv vurdere hvordan de håndterer dette problemet har åpenbart mislyktes. Å
be gjerningspersonene selv bestemme om noe galt har blitt begått, pleier
sjelden å lede noe sted.
I denne saken må man stille det grunnleggende spørsmålet
hvorfor vi i det hele tatt har universiteter? Hvorfor skal teoretiske fysikere,
teologer, statsvitere og matematiske biologer i det hele tatt virke innenfor
samme organisasjon? Hvorfor finansierer ikke bedrifter,
interesseorganisasjoner, religiøse samfunn, politiske partier og ideologiske
kamporganisasjoner sine egne behov for ny kunnskap og utdanning?
Man kan virkelig, som det har blitt uttrykt, spørre seg
hva f-n man som skattebetaler får for pengene fra denne virksomheten hvis
den, som det ofte hevdes, bare fungerer som et maktinstrument for allerede
privilegerte grupper. Det er ikke snakk om små summer, høyere utdanningssektor
koster landets skattebetalere nesten like mye som forsvaret.
En grunn til den offentlige finansieringen er at
universitetsideen har vært ekstremt vellykket når det gjelder å skape velstand.
Idéhistorisk
forskning viser for eksempel at fram til 1500-tallet var lærestedene i den
arabisk-muslimske verden langt mer fremstående enn det som var tilfellet med de
vest-europeiske universitetene. Det som fikk de sistnevnte til å gå forbi og
etterlate resten av verdens universiteter langt bak seg, var nettopp at de kom
til å besitte en institusjonell autonomi i forhold til både verdslige og
religiøse makthavere.
En av de mest fremstående forskerne om vitenskapens posisjon
i verden er Jonathan Cole, tidligere rektor for det anerkjente Columbia
University i USA. I sin svært
omtalte bok om de amerikanske toppuniversitetenes sterke stilling,
understreker han at grunnlaget for de mange sentrale forskningsresultatene som
har blitt produsert, nettopp har vært akademisk frihet. Men Cole legger
interessant nok til at «noen av de mest subtile truslene mot den akademiske
friheten kommer fra innsiden av akademiet selv».
Min erfaring er nettopp dette, at et grunnleggende problem
er at en veldig stor del av de som er aktive innenfor denne sektoren ikke
forstår hva et universitet er. Mange kan ikke skille virksomheten ved sitt
universitet fra det som ville gjelde ved et selskap, en tenketank, en
lobbyorganisasjon, en ideologisk kamporganisasjon eller i noen tilfeller selv
fra den lokale hundeklubben.
De grunnleggende prinsippene for hva som skal skille
kunnskapsproduksjonen ved et universitet fra nevnte type organisasjoner, er
ukjente og/eller fremmede for store deler av Sveriges universitetslærere og
forskere. Disse prinsippene er selvfølgelig ikke meislet i stein, men er godt
etablerte i ulike internasjonale universitetserklæringer, hvorav
Bolognadeklarasjonen fra 1988 er den mest etablerte. I den fremheves en rekke
prinsipper, som for eksempel at virksomheten skal være "uavhengig av alle
politiske, ideologiske og økonomiske maktsammenslutninger", at
forskningsfriheten er universitetenes "grunnleggende livsprinsipp",
og at man skal "bekjempe intoleranse og alltid være åpen for dialog".
Den kanskje mest kjente filosofen på dette området, Robert
Merton, har pekt på at universiteter skiller seg fra andre
kunnskapsorganisasjoner blant annet ved at det er hva man gjør, ikke hvem man
er, som skal telle. Det vil si at ting som status, etnisitet, sosial bakgrunn
og kjønn ikke skal være avgjørende prinsipper for hvordan folks
forskningsresultater skal vurderes.
Men ved Umeå universitet ser det ut til å ha blitt etablert
et prinsipp om at bare
personer med samisk bakgrunn får forske på og undervise om den samiske
kulturen. Ved Linnéuniversitetet hevder ledelsen at det er helt i sin orden å foreskrive
hvilke teorier som skal gjelde i forskningen når professorstillinger lyses
ut. Fra student- og forskersiden ved disse lærestedene hersker det en
likegyldighetens stillhet om disse spørsmålene.
Den i og for seg velmenende debatten som har vært om denne
problematikken har i altfor stor grad konsentrert seg om enkelte overtramp som
har funnet sted. Den mer grunnleggende problematikken om forskernes mangel på
kunnskap om hva som bør særmerke virksomheten ved et universitet, har ikke blitt
problematisert i tilstrekkelig grad.
En mulighet til å rette opp i disse forholdene er å bruke
universitetets fremste og beste middel for å oppnå endring, nemlig utdanning. I
forskerutdanningen burde det inngå et eget kurs der man får anledning til å
analysere og reflektere over universitetets idé og prinsippene bak akademisk
frihet, for eksempel gjennom en måneds utdanning.
Enig eller uenig?
Send oss din ytring på
I dag må disse unge forskerne tilbringe betydelig tid (på
mitt lærested ti uker) på kurs i høyere utdanningspedagogikk. I løpet av de
nesten 30 årene jeg har vært aktiv i forskerutdanningen, har jeg aldri hørt noe
positivt fra noen doktorgradsstudenter om disse kursene. Tvert imot anses de
generelt for å være av dårlig kvalitet og bestå mest av trivialiteter.
Tiden kunne vært brukt bedre, for eksempel til en
kvalifisert utdannelse om hva som spesifikt kjennetegner den typen organisasjon
de kommer til å arbeide innenfor.
Kronikken er oversatt fra svensk ved ChatGPT,
oversettelsen gjennomgått av Tore Oksholen.