Takk, Anne Borg!

Det gjør hun gjennom å refse to NTNU-forskere offentlig.

Dette var nok ikke hensikten fra Borg. Men en forsterket debatt om kjernekraft blir forhåpentligvis også et resultat av hennes kritikk av forskerne Nøland og Hjelmeland. De kalte Rystad-rapporten et bestillingsverk. I så fall får Borgs knefall for NHO en positiv konsekvens.

Anne Borg har vist med all tydelighet at hun ikke er rett person til å stå i spissen for vårt teknologiuniversitet. Hvis hun ikke selv trekker den logiske konsekvensen, får NTNUs styre i det ekstraordinære styremøtet som skal behandle «Borg-saken», hjelpe henne med det.

Kjernekraftdebatten fortjener en vitenskapelig vurdering

Når støvet av den diskusjonen har lagt seg, er det å håpe at Borgs angrep på Nøland og Hjelmeland også bidrar til økt debatt om grunnlaget for forskernes sterke reaksjon på Rystad-rapporten. For det er ikke daglig kost at forskere kaller en rapport fra et til nå velrennomert analysebyrå et «bestillingsverk».

De to forskernes kritikk er da også knusende. De hevder at rapportens konklusjon ikke samsvarer med det rapportens faglige del viser. Det er ille nok. I tillegg mener de at den faglige delen har så store svakheter at den ikke ville tålt en «fagfellevurdering» uten å bli kritisert sønder og sammen.

For de som har fulgt energidebatten rimelig nært, er det imidlertid ikke overraskende at Rystad-rapporten blir kalt et bestillingsverk. Og det selv om Rystad Energys leder, Jarand Rystad, hevder at analysebyrået ikke fikk «bestilling» på noen bestemt konklusjon.

For det kan godt være at konklusjonen ikke var bestilt, det har nok ikke vært nødvendig. Når HNOs «Fornybar Norge», med Åslaug Haga som sjef, er en av bestillerne av en slik rapport hos Rystad Energy, var rapportens konklusjon høyst forutsigbar, selv før den ble offentliggjort.

Åslaug Haga er en selverklært motstander av kjernekraft i Norge, noe også Jarand Rystad er. Når så rapportens mottaker er energiminister Terje Aasland, også han en selverklært motstander av kjernekraft i Norge, var nok Åslaug Haga trygg på at å bestille en slik rapport hos Rystad Energy var en god ide, selv uten å be om en bestemt konklusjon.

Så ble det derimot bare bråk, utløst av to unge og, viser det seg, modige forskere ved NTNU. Hadde ikke de kommet på banen, kunne de 1,5 millionene rapporten kostet, vært vel anvendte penger av en bransje som har all interesse av å stoppe kjernekraft i Norge, nemlig vindkraftbransjen. Den er organisert i nettopp Åslaug Hagas «Fornybar Norge».

Det er tankevekkende at Åslaug Haga sier at kjernekraft er en viktig del av energiforsyningen, også i Norge. Men kraftverkene skal bare bygges i andre land, ikke i Norge. Og ifølge Rystad Energy i alle fall ikke før etter 2050. Men hverken Haga, Rystad eller Aasland sier nei til kjernekraft i Norge fordi kjernekraft er farlig, eller at restavfall er et uløselig problem!

Så hvorfor bruker NHO, med Åslaug Hagas «Fornybar Norge» i spissen, millionbeløp på en rapport som «slakter» kjernekraft i Norge? Svaret på det spørsmålet er enkelt.

De to høyesterettsdømte vindkraftverkene på Fosen produserer 1,9 TWh uregulerbar strøm pr år. Ett kjernekraftverk, f.eks GE Hitachi BWRX-300 vil produsere 2,5 TWh regulerbar strøm. Mens Roan og Storheia har bygd ned 66 km2 av det som var urørt natur, vil kjernekraftverket trenge et areal tilsvarende Ullevål stadion.

At Åslaug Hagas vindkraftbedrifter ut fra dette ikke vil ha kjernekraft i Norge, er det ikke nødvendig å være kjerneforsker for å skjønne. For det vil bety bråstopp for videre utbygging av nye vindkraftverk i norsk natur. Samtidig vil det gi et løft for å møte forpliktelsene i Montrealavtalen om å redusere nedbygging av natur.

Det er to argumenter som spesielt Åslaug Haga bruker mot kjernekraft: Det er for dyrt, og det kommer ikke i tide til å løse delmålet om 55% reduserte CO2-utslipp i 2030. Det siste er det da heller ingen som hevder. Samtidig er det trolig ikke mulig å nå målet om klimanøytralitet i 2050 uten kjernekraft. Med kjernekraft kan trolig målet nås før 2050. Men det forutsetter at vi ikke «setter oss på gjerdet» fram til 2035, som Rystad Energy anbefaler.

Når det gjelder prisen, er det nettopp der de to forskerne mener Rystad-rapporten er direkte manipulerende. Her får de støtte av bl.a journalisten Øystein Heggdal.

Det er all grunn til å anta at Åslaug Haga skjønner at kjernekraft vil komme, også i Norge. Konklusjonen fra Rystad Energi blir da det nest beste: Å få skjøvet kjernekraft så langt ut i tid som mulig. Det vil gi Hagas vindkraftbyggere en periode der de kan håpe på å vinne over lokal folkelig motstand, og få opp så mange nye vindkraftverk som mulig før kjernekraften stopper dem.

Og Rystad-rapporten leverer. Den foreslår at vi må vente til 2035 med å starte å se på om kjernekraft kan være noe for oss her i landet! Ikke på grunn av manglende sikkerhet eller problemer med avfallshåndtering, men fordi Rystad Energy mener andre land må ta kostnadene med å utvikle teknologien fram til den gir sikker lønnsomhet. Så kan fattige Norge steppe inn og skumme fløten.

Et tilleggsproblem med Rystad Energys anbefaling, er at vi kan gå glipp av betydelige industrielle muligheter. 22 land lanserte i Dubai at de mener verden må tredoble kjernekraft innen 2050. Det betyr en voldsom utvikling innenfor verdikjeden kjernekraft. Det er en utrolig nedvurdering av norsk industrikompetanse å si, som en del sentrale politikere dessverre gjør, at vi her i landet ikke har forutsetninger for å være med på dette løpet.

Vi får være glade for at vi hadde de politikerne vi hadde, da det ble funnet olje på norsk sokkel i 1969. De så mulighetene, og det ble grunnlaget for at vi i dag har en verdensledende leverandørindustri. En industri som noen tror skal overleve på å bygge flytere til tungt subsidierte havvindturbiner.

Vi tok i bruk 4 kjernereaktorer i perioden 1951-67. De ble bygd i Norge. Halden-reaktoren, tatt i bruk i 1958, hadde Kværner i store bokstaver på siden.