Ytring
En snobbete sektor
Det er med undring (og en smule syrlig munterhet) at jeg observerer akademias mottakelse av nyheten om Ola Borten Moes utnevnelse til minister for forskning og høyere utdanning.
Samfunnsutviklingen taler for at Senterpartiet bør ha hånd om forskning og høyere utdanning, skriver Kristin Melum Eide. Arkivbilde.
Espen Halvorsen Bjørgan
Jeg har en rekke taleføre og samfunnsengasjerte kolleger som stadig oppdaterer meg med sine synspunkter på dagsaktuelle hendelser. Disse tjener som en god peilestav for nyheter og deres betydning i min tilværelse.
Nylig var den store nyheten at Ola Borten Moe blir minister for forskning og høyere utdanning. Mine samfunnsdebatterende kolleger likte dette dårlig. En kollektiv, spontan grining på nesen møtte meg i sosiale medier.
«Borten Moe statsråd for forskning og høyere utdanning! Det kan ikke være mulig.» kommenterer Arve Hjelseth spontant på facebook. «Det er altså så hinsides. OBM har stort sett markert seg som en klassisk anti-intellektuell, og skal altså i tillegg regjere på en nærmest rent distriktspolitisk plattform.»
Aksel Tjora responderer med emojien «gråtefjes», selv om han som forkjemper for Nesna vel burde være overlykkelig over en statsråd som etter sigende skal «regjere på en nærmest rent distriktspolitisk plattform»? Historiker Hilde Gunn Slottemo vil gi Ola Borten Moe en sjanse, men syns det er «trist at det velges en statsråd som "hele" sektoren rister på hodet av». Rektorene Stølen og Olsen frykter tap av henholdsvis internasjonalt fokus og penger til fordeling, om man nå skal fø på Nesna. Sorg over hele fjøla.
Ny hatt, nytt perspektiv
I Hjelseths senere innlegg i Midtnorsk debatt modererer han seg og kaller valget av Ola Borten Moe overraskende? men begrunner egen og andres vantro over utnevnelsen med at «hverken Ola Borten Moe eller Senterpartiet tidligere har vist påfallende stor interesse for forskning og høyere utdanning.»
Hjelseths respons på denne nyheten står forøvrig i kontrast til hans reaksjon på nyheten om at Bjørn Haugstad, omtalt som arkitekten bak strukturreformen i høyere utdanning, blir NTNUs nye allmektige direktør: «Ojsann. Jaja, heldigvis (i hvert fall i dette tilfellet) preges folk av hatten de har på, så det kan muligens gå seg til, dette også.»
Også andre folk preges av hatten de har på. Svein Richard Brandtzæg ble utnevnt til styreleder ved NTNU i god tid før han med stramme tøyler skulle sluse NTNU inn i en fusjon, en fusjon som skulle låse opp hele den nasjonale strukturreformen for statssekretær Haugstad og hans minister Torbjørn Røe Isaksen. For om NTNU gikk med på en så ekstrem fusjon—hvem skulle da kunne nekte å slås sammen med høgskolen i nabogrenda?
Noe senere ble samme Brandtzæg utnevnt til å lede regjeringens Distriktsnæringsutvalg. I oktober 2020 konkluderte utvalget med en advarsel: «Regjeringens gjennomførte strukturreform innen høyere utdanning kan føre til en ytterligere sentralisering av utdanningsinstitusjonene». De anbefalte «et finansieringssystem som sikrer studiesteder i distriktene», pekte på at «om lag 70 prosent blir værende i den regionen de har gjennomført studiene sine i», og anbefalte en sterk vekst i statlige jobber i distriktene. Ny hatt, nytt perspektiv, der altså.
Moe er en handlekraftig politiker
Senterpartiet gikk til valg på parolen om å ta hele landet i bruk, og var absolutt klare på at åtte år med statlig påtvunget sentralisering skal bremses og helst reverseres.
I dag tar 35% av Norges befolkning utdanning på universitets-og høgskolenivå. Hvem syns at de resterende 65% nødvendigvis må være bosatt i distriktene? Er ikke intelligens jevnt fordelt utover i landet?
Lærernormen innført fra skoleåret 2019-20 innebærer et enda større behov for lærere, og skolene tvinges til å sette inn ufaglærte vikarer. Det er mangel på leger og sykepleiere. Ingen steder er dette et større problem enn i distriktene. Hvordan er det ikke senterpartipolitikk å tilby desentralisert utdanning til disse?
Samtidig blir verden mindre og mindre. Forskningsektoren har lenge hatt stø kurs mot stadig mer internasjonalisering. Diskusjonen går nå om det er gått for langt. Halvparten av doktorgradene ved NTNU er avlagt av utenlandske statsborgere. Norske forskere og norsk fagspråk taper i konkurransen. I Norge.
Samfunnsutviklingen taler for at Senterpartiet bør ha hånd om forskning og høyere utdanning.
Ola Borten Moe har utmerket seg som en handlekraftig og nærværende politiker. Han omtales som visjonær og ideologisk våken, og politisk redaktør i Klassekampen, Bjørgulv Braanen, lanserte Ola Borten Moe som kandidat til denne ministerposten for flere måneder siden.
Aldri one of us
Det er da også vanskelig for kritikerne å finne noe handfast å henge sin motvilje på. Det blir ulne kommentarer og etter-rasjonalisering for å finne noe substansielt til å begrunne vår spontane, kollektive avvisning.
Det vi har i mot Ola Borten Moe er jo ikke egentlig hans tidligere manglende interesse for sektoren. Det må kunne løses, i likhet med for alle andre som skifter fokus når de bytter hatt.
Men bøndene i Senterpartiet er jo så skeptiske til eliter! Så fulle av fordommer! En bonde kan aldri bli one of us. Hvordan kan han forstå hvordan det er å være oss?! En bonde, som Ola Borten Moe har vært siden han var 16 år, er i sitt vesen anti-intellektuell. Vi kan ikke akkurat føre noe bevis, men vi er temmelig sikre på det likevel. Fordommer er det ikke. I akademia er vi fordomsfrie per definisjon, og styrt av den rene fornuft.
Velkommen ombord, Ola Borten Moe! Her er det bruk for folk med visjoner og handlekraft.
Jeg, og mange med meg, har høye forventninger til ditt virke i vår noe snobbete sektor.
Kristin Melum Eide, bondekone og professor
Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.
